FILM: Det finnes helt sikkert et og annet positivt å si om digitaliseringen av samfunnet, men for actionfilmsjangeren har databehandling av virkeligheten hatt fæle følger. Til litt utpå 00-tallet kunne man fryde seg over ekte stunts og eksplosjoner, biljakter det tok ukevis å skape; en følelse av at folk satte liv og lemmer på spill for å skape hardtslående spenningsunderholdning. Men etter «Jason Bourne»-serien har det knapt vært skapt en eneste film med minneverdige actionsekvenser – ofte er de direkte kjedelige; slåssingen og kampscenene er paradoksalt nok det minst interessante med superheltfilmer.

Det finnes lykkeligvis unntak; «Mad Max: Fury Road» er et sant mesterverk takket være sine gammeldagse effekter. På sitt beste gir «Fast & Furious»-serien publikum et godt sug i magan, helt uten superverdenens evighetssteiner, kryptonitt og tesserakter. Og i historiene om leiemorderen John Wick reindyrkes velkoreografert action og tøff stemning – barske scener trumfer absolutt alt annet. For hva i all verden skal man med et intrikat plott i en actionfilm?

Redder ikke verden

Det mest befriende med «John Wick: Chapter 4» er nettopp at den holder historiefortellingen til et absolutt minimum: Verden skal ikke reddes, det tikker ingen bomber, verken kone eller døtre er kidnappet, ingen forelsker seg i hverandre, det handler i grunnen bare om at en mektig leder for et ondt, verdensomspennende nettverk vil ta rotta på hovedpersonen og vice versa.