Dette er mannen som reddet Sondre Lerche ut av tenårene

Prefab Sprout og Paddy McAloons låter ga meg frihet og selvstendighet, skriver Sondre Lerche.

ROLIGERE TEMPO: Paddy McAloon og Prefab Sprout ga ut en serie kritikerroste album på 1980- og 90-tallet. Siden har det blitt lengre mellom utgivelsene, men mandag kommer bandets niende.(Foto: John Warwick / Sony Music)
ROLIGERE TEMPO: Paddy McAloon og Prefab Sprout ga ut en serie kritikerroste album på 1980- og 90-tallet. Siden har det blitt lengre mellom utgivelsene, men mandag kommer bandets niende.(Foto: John Warwick / Sony Music)Vis mer

IDEER: Prefab Sprout var kanskje aldri et ordentlig band, selv på 80-tallet. Til det var deres ubestridte mester, Paddy McAloons signatur for intens. Tolv år etter forrige nye album kommer nå «Crimson/Red», en hjemmesnekret plate der 56 år gamle Paddy på godt og vondt spiller alle instrument selv og raver i vei varmt og utsøkt om alderdom og kunst.

Se Sondre Lerche spille Prefab-låta «Lions In My Own Garden» nederst i saken.

Med skrantende helse og arkivet fullt av uutgitte, overdådige konseptalbum, har McAloon kuttet mesteparten av kontakten med både omverden og publikum. For de innvidde byr platen på et uhøytidelig innblikk i hverdagen på verkstedet til en av verdens mest oppfinnsomme melodi- og ordkunstnerne de siste 30 årene. For meg den aller største.

Helt siden «Lions In My Own Garden (Exit Someone)», den forførerisk surmulende debutsingelen hvor første bokstav i hvert ord staver navnet på den franske byen kjæresten hans skulle flytte til for å studere (så clever, så døvt, skulle bare ønske jeg hadde kommet på det først) — har Prefab Sprout beveget seg fra den stive aggresjonen som særlig farget det håpløst pretensiøse, nydelige debutalbumet «Swoon», til stadig mer glossy produksjon, hymner om popkulturelle myter, og evig forundring rundt livets mer kompliserte, om enn Hallmark-orienterte, gåter.

Opprinnelig delte Paddy McAloon noe av den krasse, romantiske dobbeltheten som følsomme samtidige postpunkere som Roddy Frame (Aztec Camera), Morrissey (The Smiths) og Edwyn Collins (Orange Juice) også forvaltet, men Paddy etterlot relativt tidlig de fleste samtidige krefter, inkludert det større publikum, i støvet av sine ukategoriserbare evner og drømmer.

Paddy har skrevet mange av de mest brutalt uromantiske kjærlighetsskildringene jeg har hørt, deriblant minihiten «When Love Breaks Down» fra gjennombruddsplaten «Steve McQueen». Men han er også mannen som midt på 90-tallet — i ironiens gullalder, no less — i fullt alvor skrev sangen «Life's A Miracle» og dynket den i sval sopransaksofon.

Mitt første møte med Prefab Sprout skjedde via Bergens Tidendes anmeldelse av min andre EP-utgivelse. Journalisten påsto, med sedvanlig yrkespålagt arroganse, at jeg åpenbart hadde hørt mye på Prefab Sprout. Jeg var 18 år og ukomfortabel med at fremmede kunne påberope seg å forstå hva jeg balte med, så jeg reagerte jeg med umiddelbar skepsis. Men etter hvert ble indignasjon til nysgjerrighet, og jeg gikk til anskaffelse av Prefab Sprouts andre album «Steve McQueen» fra 1985.

Helt siden a-ha anla skjegg hadde jeg jobbet målrettet med å få 80-tallet lengst mulig på avstand. Det tok meg noen runder å bli venn med albumets syntetiske og luftige Thomas Dolby-produksjon. Men Paddy McAloons tekster og melodier gikk rett til hodet på meg, rett inn i tenåringsblodet. Jeg hadde brukt minst 10 000 timer av tenårene på å bli over gjennomsnittet god til å skrive låter. Jeg var stadig like livredd for ikke å bli tatt seriøst som artist. Stadig like ukysset og absurd uvitende om alt jeg hadde hoppet over ved å sitte der på senga med gitaren og dramatisere liv jeg utsatte å leve. «Steve McQueen»-låten «Moving The River» tok meg så på kornet da jeg hørte den første gang at jeg rødmet der jeg sto i høstregnet på Paradis og raket løv i oppkjørselen til min stefar.

I Paddy McAloons tidlige tekster — det sies at han skrev mesteparten av «Steve McQueen» da han selv var 18 — var det plass til både omtanke, arroganse og opprør i en og samme linje. Tenåringsangst, løsrivelse, seksuelle frustrasjoner, hjelpeløshet, mytedyrkelse, forakt og fryd. Alt fikk plass i strukturer som fullstendig overså vanlige «vers-refreng-vers-refreng»-konvensjoner. Utsøkte små melodier og detaljer som de fleste artister lett ville bygget hele låter rundt i håp om hits, ble slengt ut i høy hastighet for siden aldri å bli repetert. Umusikalske ord ble gjenoppfunnet som poesi. Absurde tonale harmoniske sprang ble begått så insisterende og elegant at det naturlige plutselig føltes eksotisk når du landet.

Før jeg hørte Prefab Sprout kjente jeg en del på presset rundt det å skulle følge opp en feiret debut. Bare det å leve opp til seg selv, var i økende grad et mysterium. Etter Prefab Sprout kjente jeg derimot bare frihet.

I rusen av å føle meg så til de grader forstått av denne merkelige 80-tallsmusikken skrev jeg 30 kronglete låter som omsider ble til mitt album nummer to, «Two Way Monologue» (inkludert tittelsporet som refererer ivrig til ovennevnte «Moving The River»). Prefab Sprout føltes som bare mitt, en vidåpen vei videre, ut av tenårene, famlende målrettet mot selvstendighet. Prefab Sprout er nok den enkeltstående musikalske oppdagelsen som har betydd mest for meg som artist.

Et av mine favorittalbum er «Protest Songs», en ofte oversett juvel som opprinnelig skulle vært oppfølgeren til «Steve McQueen», men som først ble utgitt i 1989. Produksjonen er noe sosialrealistisk, men låtene føles minst like frodige som på forløperen, og utgjør, i mine ører, en ideell hybrid av den vrange siden av Paddys yngre ambisjoner og voksenlivets mer stiliserte, avrundede former.
Paddys utilslørte frieri til et større publikum, «From Langley Park To Memphis» fra 1988, resulterte endelig i et par cirkahits, i form av gjøglete «King Of Rock?n Roll» og det søtsyrlige og velfunderte Bruce Springsteen-sparket «Cars & Girls». Men tekstene gikk stadig over hodet på mainstreampublikummet, spesielt i USA. Og sjelden har vel et band sett mer hjelpeløse ut i musikkvideoformatet enn Prefab Sprout.

Paddy ble aldri venn med kameraet, og hans bassbror Martin og den i økende grad underutnyttede englesangeren Wendy Smith tilbød liten hjelp der de sto vettskremte i bakgrunnen. Prefab Sprout var dømt til å mislykkes på de store arenaer, til tross for at både Quincy Jones og Stevie Wonder bidro på absurd nydelige (og overdådig 80-tallsmarinerte) «Nightingales», som jeg selv covret — med veldig mye mindre klang, på albumet «Duper Sessions».

«Jordan: The Comeback» er Prefab Sprouts siste ubestridte mesterverk, en 19-sangs syklus fra 1990 om Elvis, Gud, Døden og Ibiza. Derfra og til i dag ble det lengre og lengre mellom de offisielle utgivelsene, mens mytene om Paddy vokste fritt blant de færre og færre innvidde.

I 2009 utkom plutselig «Let's Change The World With Music» (det krever en viss autoritet å kalle et album den slags i vår tid). Albumet hadde Paddy spilt inn i hjemmestudioet i 1992. Det låt ikke veldig ulikt det nye albumet, «Crimson/Red», som rent sonisk og estetisk også bærer preg av 90-tallstrommelyder programmert med ustø hånd, gitarlyder à la bandet i «Beat For Beat» og diverse fikse produksjonsdetaljer, som i beste fall gir det hele en utdatert sjarm som på sitt vis blir en estetikk i seg selv. Selv har Paddy gitt uttrykk for at han heller bruker tiden på å skrive en ny låt enn å lære seg nye innspillingsprogrammer.

At han er mest interessert i låtskriving høres stadig like godt. Både Bob Dylan og Jimmy Webb får flotte hyllester, mens høydepunktene «Adolescence» og «Billy» preges av øm empati og en gnist som skiller seg fra resten av albumet som ofte føles forankret i diverse tradisjoner og sjangeroppfyllelser.

Så får vi heller bare takle at han på «Devil Came A Calling» er farlig nær David Brent-terreng, både metafor- og fraseringspolitisk. Paddy McAloon har alltid hatt en ublyg dragning mot det tåpelige. Han har enda til gode å venne seg av med å lage dyp tullestemme i tide og utide. Han er hemningsløs og lager ikke engang musikk med håp om et publikum lenger. Sånn sett er han både den mest følsomme og den mest kompromissløse av de gamle postpunkerne.

Selv fant jeg Paddy akkurat da jeg trengte ham. Nå sitter han i verkstedet sitt og programmerer verdens dølleste trommer til verdens nydeligste sanger. Det er bare godt å vite at han er der.