VONDT: Inni hodet var det en vond banking som ikke skulle være der. Som gjorde meg desperat, gal og fikk tankene til å surre og gå i ett. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / SCANPIX 
VONDT: Inni hodet var det en vond banking som ikke skulle være der. Som gjorde meg desperat, gal og fikk tankene til å surre og gå i ett. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / SCANPIX Vis mer

Angst

Dette er MIN angst­historie.  En glad­historie, tross alt!

Dagliglivet var et lite helvete i flere år. 

Meninger

Etter å ha levd under sterkt press i mange år med veldig redusert selvtillit og selvfølelse flyttet vi tilbake til hjemtraktene i 91. I noen uker var livet bare herlig. Så sakte med sikkert blei jeg sykere og sykere, uten å skjønne noen ting av noe. Plutselig en dag fikk jeg panikkangst. Hadde et voldsomt anfall som varte i mange timer med hyperventilering, før jeg kom til legevakta. Der fikk jeg et glass med Vival og måtte skrive under på innleggelse på psykiatrisk avdeling i minst syv uker. Så en hel sommer satt jeg til oppbevaring på psykiatrisk, uten å komme av flekken.

Flere ganger hadde jeg anfall, men det var lite hjelp å få. Glasset med Vival blei tatt fra meg med en gang jeg kom på psykiatrisk, men antidepressiver blei foreskrevet på flekken. Det var antagelig årsaken til at jeg i flere perioder var så suicidal som det er mulig å bli. Hadde det ikke vært for at jeg var mor, hadde jeg ganske sikkert tatt livet av meg.

Dagliglivet var et lite helvete i flere år. Var utrolig sliten, lå for det meste på sofaen. Var veldig lyssky, lå mest der og venta på at sola skulle gå ned. Og inni hodet var det en vond banking som ikke skulle være der. Som gjorde meg desperat, gal og fikk tankene til å surre og gå i ett. Hva kunne jeg selv gjøre med alt dette? En dag så jeg på God morgen Norge. Bernt Rognlien snakket om matallergi og matintoleranse, og snakket om at koffein kan gi angst. Siden jeg enda ikke hadde tatt dagens første kopp med kaffe, tenkte jeg at dette måtte jeg prøve. Kutte ut kaffen. Etter tre uker uten kaffe var kroppen min normal og fullstendig uten angst av noe slag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra jeg var 17 år hadde jeg også hatt sosial angst, blant annet klarte jeg ikke spise sammen med andre mennesker. Dette problemet lå og surra i bakhodet til stadighet, og gjorde meg trist og redd for alle sosiale sammenhenger der jeg kunne komme til å måtte holde i en kopp eller spise med kniv og gaffel. Mange år hos forskjellige psykologer hadde ikke gjort meg mindre redd. I flere år gikk jeg til en terapeut som jeg hadde stor tillit til. En dag spurte hun om jeg ville prøve tankefeltterapi, hun hadde nemlig gått på et lite kurs og ville prøve teknikken på meg. Jeg måtte banke selv, mens hun leste opp fra et ark hvor jeg skulle banke på kroppen.

Det hele tok bare to – tre minutter, så var timen over og jeg gikk hjem.

Noen uker seinere fikk jeg invitasjon til en middag hos mine nye svigerforeldre. Det første jeg tenkte var; «å, så hyggelig!» Så tenkte jeg; «skal jeg ikke bli redd nå?» Nei, jeg blei ikke redd, jeg bare gleda meg. Da middagen en del kom og jeg skulle sette meg ved bordet, var jeg fremdeles ikke det minste redd, og jeg kunne spise som alle andre, uten å skjelve og føle meg annerledes. Gjett om jeg var stolt av meg selv! Etter 25 år med angstmareritt kunne jeg endelig spise sammen med andre! Jeg har vært stolt og glad veldig mange ganger, for jeg har aldri siden hatt sosialangst!

Å lese om mennesker som lever i et angsthelvete, gjør vondt også for meg. Jeg vet at det finnes mange veier inn og ut av angsten. Det er ikke håpløst. Jeg tror at med de rette grepene kan de aller fleste bli friske.