PÅ TOPP: Tore Renberg har skrevet sin femte bok om Jarle Klepp. Denne gangen er det en eldre og alvorligere mann vi møter. Renberg selv mener han aldri har skrevet bedre. - Jeg føler at dette er meg på mitt beste, sier forfatteren. 
Foto: Tommy Ellingsen
 Foto: Tommy Ellingsen / Dagbladet
PÅ TOPP: Tore Renberg har skrevet sin femte bok om Jarle Klepp. Denne gangen er det en eldre og alvorligere mann vi møter. Renberg selv mener han aldri har skrevet bedre. - Jeg føler at dette er meg på mitt beste, sier forfatteren. Foto: Tommy Ellingsen Foto: Tommy Ellingsen / DagbladetVis mer

«Dette er mine gamle dager»

Les utdrag fra Tore Renbergs nye roman.

• Les intervju med Tore Renberg om hans nye roman her.

Dette området utenfor byen har helt fra jeg var liten gitt meg merkelige følelser i magen. Det er et sånt område du finner i utkanten av de fleste byer, noen kilometer utenfor sentrum ligger de, slettelignende, som noen slags utstøtte områder fylt opp av bilverksteder, bruktbilforhandlere, bilhaller, kontorbygninger, gjerne noen større utsalg for kontorartikler eller redskaper eller maling eller vedovner, og mellom alle disse ikke veldig glamorøse forretningene som av ulike grunner ikke passer inne i byen, slynger det seg gater med boliger, for også her ute bor det folk. Området jeg sikter til har som sagt alltid fylt meg med merkelige følelser, langs en bein strekning, en av innfartsårene til Stavanger, ligger alle disse døde forretningene, synes jeg, og det hele er topografisk plassert som en slette på toppen av en bakkekam, ja, går vi mange år tilbake kan vi se dette som den langstrakte toppen av en lengre åskam som stiger fra fjorden, den samme fjorden jeg fortalte om for litt siden, hvor sønnen til mine foreldres venner forsvant for meg en annen nyttårsaften for nærmere tretti år siden. En dyp og mørk fjord er det, og nå er det ikke bare en fjord og en bakke, nå er det dels industriområde med stygge, lave fabrikklokaler, noen gigantiske siloer som ruver nede ved havet, en jernbanelinje som drar seg inn mot endestasjonen inne i byen vår, og dels dette underlige området med døde forretninger hvor jeg nyttårsaften for ikke mange dagene siden hadde sett meg ut å finne et fyrverkeriutsalg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så det var dit vi kjørte, Sven og jeg. Jeg slo på stereoanlegget, jeg hadde en cd med et for meg relativt nytt britisk bekjentskap, The Cribs, i bilen, et flott band med føttene plantet i den britiske indietradisjonen jeg er så mottagelig for, i pop-enden av tradisjonen, vel å merke, den som har så uendelige mengder av melodisk oppdrift - dette er min gladjazz - alltid et vilt deilig gitarriff, alltid en besnærende enlinjer, og fram rant en musikk jeg kjenner frigjør masser av energi inne i meg. Ja, jeg synes det er som å være forelsket når jeg kjenner disse indieboblene av krisp luft som hele tiden sprekker rundt omkring inne i kroppen og hodet.
Men straks etter at jeg hadde satt på cd-en, hørte jeg noen ord fra baksetet: Jeg vil ikke ha musikk. Jeg smilte og slo av anlegget. Det var sant, jeg hadde glemt det for et øyeblikk, Sven liker å danse med meg på stuegulvet, men å lytte til musikk, det har han foreløpig ikke oppdaget gleden ved. Også her er han helt ulik søsteren sin, som siden hun var bitteliten har vist en veldig glede ved å lytte til musikk. Hvorvidt hun dermed er musikalsk, vet jeg ikke, men at hun har et lyttende øre, er det ingen tvil om, akkurat som det ikke er noen tvil om at hun er et sanselig lite menneske, hun har ikke bare lyttet til all musikken som strømmer forbi henne, hun har stanset ved den og den sangen, pekt dem ut, skilt dem fra de andre og krevd å få høre dem på ny, enten det nå har vært Bob Hunds «Tinnitius i hjärtat», som hun elsket i store deler av 2009, eller The Buggles? «Video killed the radio star», som hun elsket i 2008, eller Depeche Modes «Enjoy The Silence», som hun elsket gjennom hele 2007, også videoen til den låten elsket hun, videoen Anton Corbijn laget hvor han kledde David Gahan opp i kongedrakt og lot ham spasere kloden rundt med en fluktstol i hendene, på leting etter et sted å få være i fred - tenk at et barn også kan elske den! - eller for eksempel Ben Folds «The Ascent of Stan», som hun har hatt et nesten sykelig nært forhold til de siste ukene, sammen med Coldplays "Viva la Vida" og "Valiumsvalsen" av John Olav Nilsen & Gjengen, den siste tror jeg hun liker så godt fordi den er full av glad kraft og fordi teksten i hennes ører er dragende og morsom, og på norsk. Spesielt liker hun det når vokalisten synger den flotte setningen: Døde biler som smiler i mørket, kan du høre min sang?

Jeg vet ikke
hvor mange ganger jeg har spilt «This Charming Man» for Åshild, i håp om at hun skulle sette den på listen sin. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har brent den over på en av cd-ene hennes, men den vil hun ikke ta imot, og jeg kan ikke begripe det, jeg kan virkelig ikke begripe det, ja, det gjør meg nærmest forbanna, og det gjør meg trist, at hun, som har så godt øre og er så sensitiv, ikke kan ta imot «This Charming Man», når det åpenbart ikke er The Smiths hun har noe imot, for «Panic», for eksempel, den liker hun jo veldig godt, og i det siste har jeg merket meg at hun heller ikke viser noen uvilje mot «There Is A Light That Never Goes Out», noe som selvfølgelig varmer et pappahjerte som mitt eget. Men sånn er det, altså. Hun er kanskje for ung? Broren hennes bryr seg fortsatt ikke noe særlig om hele musikken. Jeg har speidet og speidet etter en reaksjon fra baksetet når vi er ute og kjører bil alle tre og Åshild tar over hele showet, sitter der og spiller luftgitar eller forholder seg rolig lyttende med hele sin intensitet, men jeg får ikke øye på noe. Han sitter og ser ut av vinduet og han leter etter traktorer som står og hviler på et jorde. Sven vil ikke musikken, ser det ut til, han vil heller sitte i fanget og kose seg, eller være for seg selv og leke med bilene sine. Og en biltur, det vil han ikke gå glipp av, for er det noe han virkelig elsker her i verden, så er det biler, biler og traktorer og gravemaskiner, beltehjul og ratt og blinklys.

Her, sa jeg, høyt og tydelig da vi kjørte inn i den langstrakte, spøkelsesaktige gaten som drar seg fra sentrum av Stavanger og noen kilometer utover mot den mindre nabobyen, sykkel-, service-, og metalbyen Sandnes, som ligger en mil, cirka, fra oss. Her, gjentok jeg, her skal vi se om vi ikke kan finne noen stjerneskudd. Jeg senket farten og kjørte noen meter, kikket meg om til høyre og venstre.

Stjeneskud, hørte jeg fra baksetet.
Nettopp, sa jeg og lente meg fram mot frontruten. Stjeneskud.