FILM: «Jeg orker ikke mer. Finnes det en verden for meg?»

Den innledende fortellerstemmen blir snart supplert av en fargerik og forstemmende åpningsmontasje, der søppelhav, skogbranner og stormer kontrasteres med barndomsbilder.

Fra første øyeblikk er det åpenbart at «Den siste våren» er noe kjærkomment annerledes i norsk film, både ved at den tar for seg klimakatastrofen og at den gjør det på eksperimentelt vis. Joachim Triers «Verdens verste menneske» inneholdt miljøfortvilelse og bilder av smeltende Grønland-is, ellers har det tyngende klimaspørsmålet nærmest vært fraværende i hjemlige produksjoner.

Syk av verden

Men i «Den siste våren» rendyrkes tematikken: En familie fra Oslo har flyttet til et kystsamfunn i Nord-Norge for å senke tempoet. Storbyens jag har gjort moren syk. De tidvis slam-poetiske ordene i voiceoveren er fra dagboka til eldstedatteren Vera (Ruby Dagnall), lest av lillesøsteren Eira (Keira LaHart) som ønsker å forstå henne.

Vera er fullstendig fremmedgjort i et forbrukersamfunn som fjerner seg mer og mer fra naturen og kan sånn sett minne om hovedpersoner vi har sett tidligere, men behandlingen materialet får av filmskaper Francisca Eliassen er så frisk, inderlig, utforskende og viljesterk at resultatet føles nytt, oppriktig og originalt.