FEM KJØNNSFORSKERE: Cecilie Thun (f.v.), Stian Overå, Jorunn Økland, Øystein Gullvåg Holter og Tone Brekke skriver om sine bidrag til kjønnsforskningen i Dagbladet i dag.
FEM KJØNNSFORSKERE: Cecilie Thun (f.v.), Stian Overå, Jorunn Økland, Øystein Gullvåg Holter og Tone Brekke skriver om sine bidrag til kjønnsforskningen i Dagbladet i dag.Vis mer

Dette er norske kjønnsforskere

— Ved fem av dem.

||| I DEBATTENE omkring underholdningsprogrammet «Hjernevask» verserer mange misoppfatninger om kjønnsforskere. Som leder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo går jeg ikke inn i debattene akkurat nå, bare opplyser om at de også foregår på senteret.

Her er det full ytringsfrihet og akademisk frihet, som ved resten av universitetet.

Kritikk forbedrer forskning forutsatt at den treffer. Men treffende kritikk må nødvendigvis bygge på kunnskap om det som kritiseres. På et senter der nesten en tredjedel av forskerne ankom direkte fra utlandet, og produksjonen av poenggivende forskningspublikasjoner er høy, oppleves mye av kritikken som lite informert.

INNLEGGENE SOM FØLGER har til hensikt å utfylle bildet av hva kjønnsforskning er. De representerer ulike forskergrupper og står for forfatternes egen regning. Jeg håper det blir klart at kjønnsforskning ikke er en disiplin, men et tverrfaglig felt der kjønn er i fokus som variabel, som empirisk faktum, som kategori eller som analytisk perspektiv.

Forskere fra ulike disipliner har ulike grunner for å interessere seg for kjønn, og nærmer seg feltet med sine respektive disiplinære standarder og virkelighetsforståelser i bagasjen. De aller fleste forskere er ved senteret bare midlertidig.

Selv nærmer jeg meg kjønnsforskningen med utgangspunkt i teologien, en 800 år gammel fagtradisjon med høyt definerte standarder når det gjelder språk- og teksttolkningskompetanse.

Andre forskere kommer fra — og fortsetter å bidra til — humanistiske, utdannings- eller samfunnsvitenskapelige fag. Det er altså fullstendig feil å omtale kjønnsforskning som om det var en disiplin som sorterer under samfunnsvitenskapen.

VÅRT FORMÅL
er å drive kjønnsforskning, men også å stimulere til kjønnsforskning ved universitetets grunnenheter. Derfor påpekte jeg overfor Aftenposten allerede i fjor høst at de medisinske og matematisk-naturvitenskapelige fakultetene på 2000-tallet hadde kuttet sine bi-stillinger knyttet opp til senteret.

Selv om vi fortsatt involverer forskere fra disse fagområdene på våre seminarer, har dette uvegerlig ført til et stort faglig tap.

Når virksomheten skal være forskningsbasert, kan ikke vi andre snakke med troverdighet om epigenetikk og hjerneforskning, selv om vi finner slikt aldri så relevant.

EN AV SENTERETS
hovedambisjoner er nettopp å få i gang igjen et mer forpliktende samarbeid, og de siste ukers debattinnspill fra profilerte biologer på UiO kan gi drahjelp i denne prosessen. De  naturvitenskapelige fagene som sliter med rekruttering av kvinner, kunne nok også ha noe å vinne på dette.