Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Iskanten:

Dette er på grensen til lureri

Regjeringens forslag til ny iskantsone er ikke et kompromiss. Det er et triks.

ISKANTEN: Erna Solberg presenterte i dag den nye forvaltningsplanen for Barentshavet, sammen med klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn, olje- og energiminister Tina Bruu og KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad. 
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
ISKANTEN: Erna Solberg presenterte i dag den nye forvaltningsplanen for Barentshavet, sammen med klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn, olje- og energiminister Tina Bruu og KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix Vis mer
Kommentar

Striden om iskanten var ventet å bli den største konfliktsaken i norsk politikk denne våren. Før Frp valgte å forlate regjeringen på grunn av en syk 4-åring og mora hans, var det ventet at iskanten kunne bli Frp's exit fra regjeringen Solberg.

Det ville i så fall ha blitt den mest teknisk innviklede regjerings-exiten noensinne. Iskanten er et begrep som få skjønner, og som enda færre forstår detaljene i. Det eneste som har vært nokså lettfattelig, er at den enten skal nordover eller sørover. Og at dette vil få konsekvenser for hvor det skal være lov å lete etter olje og gass.

Det er kanskje derfor regjeringen har sett sitt snitt til å presentere løsningen de har landet på som et veloverveid kompromiss, mens det egentlig likner mest på et triks.

Det regnes som dårlig kutyme å avsløre slik, men her følger hemmeligheten bak regjeringens iskant-trylletriks:

Før dagens presentasjon av regjeringens konklusjon var det lekket til mediene at iskanten skulle trekkes sørover. Men har den egentlig det? Knapt. Den er faktisk også trukket litt nordover, enkelte steder.

For å forstå dette trikset må du kikke litt på kartet som jeg har limt inn under. Men først må du bli med tilbake til da iskanten var oppe til debatt i Stortinget sist gang, i 2015.

Den gang ble daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft sendt til Stortinget med et forslag til ny forvaltningsplan for Barentshavet. Den inneholdt en ny definisjon av hvor iskantsonen skulle gå.

På samme måte som i den gamle planen, skulle grensa gå der hvor det var 30 prosent sjanse for sjøis i april måned. Men fordi den nye forvaltningsplanen var basert på en ny tidsserie for utbredelse av sjøisen, havnet denne grensa lenger nord. Klimaendringene hadde gjort sitt til at grensa for hvor det var 30 prosent sjanse for sjøis i april, hadde krøpet lenger nord.

Dette skapte stor ståhei og opprør på Stortinget. Venstre, da regjeringens støtteparti på Stortinget, var med på å avvise forslaget. Det ble sendt i retur, blant annet med disse ord fra Venstres Ola Elvestuen:

«Når saken nå sendes tilbake, legger vi til grunn at regjeringen ikke får støtte for den oppdateringen av iskanten som man legger opp til i meldingen. Da kan vi ikke konkludere med noe annet enn at det som nå gjelder, er kartgrunnlaget fra 2011 og forvaltningsplanen fra 2011.»

Forvirrende? Ja, men egentlig er det ganske enkelt. Fordi saken ble avvist, gjaldt fortsatt den gamle planen, basert på en tidligere tidsserie for utbredelse av sjøisen - og fortsatt satt til 30 prosent.

Når regjeringen i dag har landet på en ny grense - 15 prosent sjanse for sjøis - høres det ut som en mellomting, og at grensa er trukket vesentlig lenger sør. Men, det er basert på ny tidsserie, ikke den gamle. Og 15 prosent utbredelse av sjøis med ny tidsserie er nesten helt likt 30 prosent utbredelse av sjøis med den gamle tidsserien.

Se bare på det kartet her. Linjen som er tegnet med sirkler er 30-prosentgrensa med den gamle tidsserien. 15-prosentgrensa med ny tidsserie ser du er tegnet inn med streker på kartet.

Kilde: Polarinstituttet.
Kilde: Polarinstituttet. Vis mer

Altså nesten helt likt. (For de spesielt interesserte: Linjen som er trukket med kryss, er Tine Sundtofts 30-prosentgrense som ble avvist i Stortinget i 2015)

Kritikken fra miljøorganisasjonene mot regjeringens kompromiss har lagt vekt på noe annet: At regjeringen ikke har hørt på de miljøfaglige rådene, som ville sette grensa ved 0,5 prosent utbredelse for sjøis.

Når regjerigen selv sier iskanten er flyttet sørover, mens hovedkritikken i all hovedsak går ut på at den ikke er flyttet langt nok, kan det oppfattes som at regjeringen tross alt har kommet kritikerne imøte.

Det har regjeringen knapt gjort.

Sannheten er at vi beholder omtrent status quo. Iskanten vil gå nesten der den har vært definert til nå, selv om regjeringens triks med tall skal ha den til at den er flyttet fra 30 prosent-grensa til 15-prosentgrensa.

Hvorfor er disse definisjonene viktige? Kan vi ikke bare forholde oss til at regjeringen har brukt den nyeste tidsserien, og landet sitt kompromiss i forhold til denne? Nei, det kan vi ikke gjøre. Iskanten er nemlig et politisk definert begrep, satt ut fra en blanding av ulike faglige innspill og politiske vurderinger. De til enhver tid gjeldende politiske definisjonene av iskanten må dermed være utgangspunkt for debatten. Den gjeldende vedtatte politiske iskanten var 30-prosentgrensa med gammel tidsserie. Den er erstattet med en 15-prosentgrense med ny tidsserie - men er altså til forveksling like.

Det er ikke bare et triks. Noen vil til og med kalle det på grensen til lureri.

Dette er ikke bare lek med tall. De miljøfaglige rådene har satt grensa til 0,5 prosent fordi ny kunnskap har vist at disse havområdene er særlig viktige og sårbare. De er hjem for arter som trues når isen trekker seg nordover. De er også hjem for et rikt biologisk mangfold i havet, matfat for fiskestammer som Norge skal høste av lenge etter at oljealderen er slutt. Samtlige letetillatelser etter olje og gass som er gitt nord for denne 0,5-prosentgrensa, er blitt frarådet av miljøfaglige instanser - men overprøvd.

Akkurat slik regjeringen overprøver de miljøfaglige rådene nå, bare med en liten, sleip tvist: Ved å samtidig få det til å framstå som iskanten er trukket et godt stykke sørover.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!