Presse:

Dette er pressens største problem

Det er ikke vanskelig å manipulere inntrykket av kildenes utsagn selv om man siterer ordrett, så lenge man inkluderer noe og utelater noe annet.

Har problemer: Sjefredaktør Gard Steiro og nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken under VGs egen evaluering av avisas dekning av den såkalte Giske-videosaken. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Har problemer: Sjefredaktør Gard Steiro og nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken under VGs egen evaluering av avisas dekning av den såkalte Giske-videosaken. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer
Meninger

VGs håndtering av Giskes kveld på byen er et alvorlig overtramp, men samtidig et eksempel på en tendens som ikke er uvanlig i journalistikken. Det hender ikke så sjelden at journalisten har storyen eller vinklingen klar på forhånd, og først og fremst er på jakt etter en kilde som kan bekrefte den.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Jeg blir relativt ofte kontaktet av journalister fordi jeg kan mye idrett. Jeg vil understreke at som hovedregel fremstår journalistene som genuint nysgjerrige på om jeg kan bidra med noe som kan opplyse saken de vil belyse.

Av og til hender det imidlertid at formålet bare er å få meg til å bekrefte en fortelling de har konstruert på forhånd. Jeg skal gi et eksempel på dette for å illustrere en bestemt type medielogikk, som kanskje også kan supplere forklaringen på hvorfor det gikk så galt som det har gjort for VG.

For noen år siden ble jeg oppringt av en NRK-journalist som jobbet med et magasin-innslag om Petter Northug, som den gang var vår mest omtalte idrettsutøver. Så vidt jeg husker skulle det sendes i Sportsrevyen. Siden jeg har forsket både på idrettspublikum og ulike former for fan-kulturer, mente jeg at jeg hadde grunnlag for å si noe om Northugs popularitet.

Derfor brukte jeg minst tre kvarter av en arbeidsdag på å snakke med journalisten på telefon. Ganske raskt merket jeg imidlertid at han først og fremst var interessert i å vite om jeg syntes det var treffende å sammenligne Northug med en tegneseriehelt.

Jeg syntes dette var nokså aparte og ga vel implisitt uttrykk for det, uten at jeg hadde noe grunnlag for å avvise at det kunne gi mening. Jeg understreket imidlertid at bortsett fra Donald Duck og Pondus, hadde jeg lite å bidra med når det gjelder tegneserier.

Vi avtalte likevel at siden jeg uansett skulle til Oslo i et annet ærend noen dager senere, kunne vi møtes i forbindelse med dette og gjøre opptak til Sportsrevyen.

Seansen fant sted på Blindern og tok meg godt over en time. Det skulle jo filmes i ulike settinger og i ulike omgivelser. Det ante meg imidlertid at jeg aldri helt sa det journalisten var ute etter for å få sin egen fortelling helt i havn, og at jeg derfor ville spille en nokså begrenset rolle i Sportsrevyen den aktuelle søndagen.

Det viste seg å stemme. Jeg sa vel en setning eller to over et tidsrom på totalt sju-åtte sekunder, men saken var sentrert rundt en ekspert på tegneserier, som berget innslagets fortelling: Northug hadde mye til felles med en tegneseriehelt.

Jeg påstår ikke at jeg kunne gitt en bedre forståelse av Northug enn tegneserieeksperten klarte, og slett ikke at det ville blitt et bedre innslag av det i Sportsrevyen.

Poenget er at journalisten, enten alene eller i samråd med andre, allerede hadde fortellingen klar: den skulle bestå i å betrakte Northug i lys av den klassiske tegneseriehelten. For å få denne fortellingen på plass, trengte journalisten bare noen med autoritet som kunne bekrefte at fortellingen ga mening. Var den første potensielle kilden tvilende til dette, ringte han videre til en annen.

I Giske-saken oppsto en spesiell utfordring: det var ikke helt enkelt å få saken i havn dersom de ikke fikk hans dansepartner i tale. De kunne ikke ringe videre til de traff på noen som bekreftet den fortellingen de allerede hadde forberedt, for så vidt vi vet var det Giskes eneste dans den kvelden. Mens Sportsrevyen kunne lete videre etter noen som kunne støtte den valgte vinklingen, var VG avhengig av en enkelt kilde, som imidlertid viste seg å være gjenstridig.

I etterkant har det oppstått en debatt om hvorvidt mediene bør endre sitatpraksis. Tanken er at det skal redusere omfanget av tendensiøse gjengivelser av det kildene har sagt. En slik endring kan ha positive konsekvenser, men det løser ikke problemer jeg peker på her.

Enten gjengivelsen er skriftlig eller redigert for radio/TV, er det ikke nøyaktig hvordan kilden har formulert seg som er mest interessant, men hvilke utsagn som blir inkludert og hvilke som utelates. Ofte er det en smal sak å velge ut korrekte sitater på en måte som uttrykker en helt annen mening enn det kilden gir uttrykk for.

Problemet er derfor ikke siteringspraksisen, men respekten for de oppfatninger kilden gir uttrykk for, og hvordan enkeltutsagn må ses i lys av en helhet.

VG valgte en insinuerende kontekst, det ble liggende mellom linjene «hva som (eventuelt) ble litt mye». Det er ikke vanskelig å manipulere inntrykket av disse kildenes utsagn selv om man siterer ordrett, så lenge man inkluderer noe og utelater noe annet.

En del nyhetssaker blir altså ikke til ved hjelp av kilder som opplyser en sak journalisten arbeider med. I stedet letes det etter kilder som kan bekrefte eller støtte en allerede ferdig vinklet sak. Det er et problem både for mediene, for offentligheten og ikke minst for den sunne fornuft.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.