Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Matproduksjon

Dette er prisen for billig ribbe

Det er billigere å pumpe opp kjøttproduksjonen ved hjelp av soya importert fra Brasil enn å bruke egne grasressurser. Det blir dyrt i lengden.

FESTMAT: Det er begrenset hvor dyr maten kan være. Det er samtidig grenser for hvor billig den kan være, skriver innsenderne. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
FESTMAT: Det er begrenset hvor dyr maten kan være. Det er samtidig grenser for hvor billig den kan være, skriver innsenderne. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Julefreden senker seg over norske hjem. Vi skal snart sette oss ned ved bord som bugner av mat og tradisjoner. Hva vi spiser kommer an på hvor vi bor. Noen drar juletorsken inn fra det rykende havet, andre dropper både kjøtt og fisk, for resten av oss er sannsynligheten stor for at det står kjøtt på menyen. Ribbe, medisterkaker, juleskinke og pinnekjøtt. Det er tradisjoner. Det er julekos.

Julekos var også ordet Frps daværende stortingsrepresentant Per Roar Bredvold brukte da han ved inngangen til jula 2012 sendte et brev til landbruksdepartementet. Brevet var kort. Bredvold hadde ett enkelt spørsmål han ville ha svar på: Hvorfor er ikke prisen på juleribba lavere enn den er? «Jeg mener det skal være vesentlig billigere enn det er i dag», slo han fast overfor NRK og fortsatte: «Hvorfor skal ikke nordmenn få nyte godt av billig god norsk ribbe før jul?».

Bredvold hadde registrert at det på grunn av overproduksjon var eksportert svinekjøtt for ti kroner kiloen til Ukraina, og mente at da burde ribba kunne legges ut til for eksempel 20 kroner kiloen her i Norge. Det ville altså være bra for bøndene, som ifølge Bredvold «ikke får mer enn ti kroner kiloen uansett». Det ville også gi en positiv effekt for alle andre på Hedmarken: «Ribbe er tradisjonell mat her i området, og jeg tror at når man kjøper mer ribbe vil det også bli mer kos i jula».

Bredvolds juleønske var alt annet enn en drøm. Samtidig som han sendte sitt brev til landbruksministeren kunne du få kjøpt ribbe fra 19,40 kroner kiloen. Den prisen var ikke enestående. I år etter år har kjedene brukt ribbe som lokkevare, og solgt med tap i jakten på kunder. To år før Bredvold slo et slag for å få ned ribbeprisene, ble en av juvelene innen norsk julemattradisjon solgt til en kilo­pris helt nede i 9,90.

Festmaten er blitt lokkemat. Og den er over tid blitt billigere. I 1984 måtte du med en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, jobbe i over en time for å få råd til én kilo ribbe, i 2012, med en pris satt til 29,90, holdt det å jobbe i åtte minutter. Omregnet til 2012-kroner falt prisen på ribbe fra drøyt 118 kroner i 1992 til 29,90 i 2012, da Bredvold sendte sitt brev. I 1984 var prisen oppe i 150 kroner kiloen.

Dumpingen av ribbeprisene har vært ekstreme, men ideen om at maten må bli billigere er ikke enestående for jula. Mat er et nødvendighetsgode, det er begrenset hvor dyr maten kan være. Det er samtidig grenser for hvor billig den kan være. Ideen om at billigst mulig mat er et gode for samfunnet, dekker over et viktig poeng: Det koster å produsere mat.

Skal det sikres god kvalitet, gode arbeidsforhold for folk som jobber i ulike ledd av matvarekjeden og en fornuftig forvaltning av ressursene, er det selvsagt grenser for hvor billig sluttproduktet kan være.

Det har lyktes å holde matprisene i Norge relativt lave, likevel preges norsk offentlighet og politikk av en fortelling om at maten må bli billigere. Det gjøres til et overordnet mål for politikken. I denne politikken rettes alt inn mot produksjon av høye volum til lav pris. Det kommer med en høy pris.

Som vi viser i vår nye bok, «Mellom bakkar og kjøttberg», preges norsk jordbruk av overproduksjon, press på bondeinntektene, ensretting og gjengroing. Selvforsyningen synker. Vi får store enheter som er løsrevet fra det lokale ressursgrunnlaget, i et jordbruk der det er billigere å pumpe opp produksjonen ved hjelp av soya importert fra Brasil enn å bruke egne grasressurser. Dette er prisen for den billige ribba.

Svaret er en ny kurs for jordbruket. En matpolitikk som setter samfunnsoppdraget i sentrum, som gir tilskudd til bruk av jord, for å sikre selvforsyningen og at hele landet tas i bruk, framfor å jage volumer i et mettet marked.

Da må det også gjøres noe med prisen bøndene får for det de produserer. Ribba kan ikke selges for 20 kroner kiloen. Den må bli dyrere. Det vil ikke gi oss mindre kos i jula. Men det vil gi oss et bedre og mer bærekraftig jordbruk.