Anmeldelse: «Goliat»

Dette er svensk mesterklasse

En ujålete film for det kinofolket som liker fortellinger som gir en djupere mening, som vil noe, som gir varige spor.

MESTERKLASSE: «Goliat» er en svensk mesterklasse om de som faller utenfor, om arv, og om belastet miljø. Regi: Peter Grönlund. Video: Mer Film Vis mer

FILM: Har du hørt ordentlig på tekstene til det svenske bandet Eldkvarn? Eller tidlig Lundell? Ebba og seinere Imperiet? Thåström? Eller Lars Winnerbäck? Ja, da har du en liten pekepinn på hvordan stoda kanskje er i den postindustrielle småbyskyggesiden av det svenske storsamfunnet. Det er ikke rosenrødt hos Medel-Svensson.

GOLIAT

6 1 6

Drama

Regi:

Peter Grönlund

Skuespillere:

Sebastian Ljungblad, Joakim Sällquist og Davina Robinson

Premieredato:

28.juni

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Goliat

«Se, gråt, le og tenk.»
Se alle anmeldelser

Og, alle de nevnte artistene kunne ha laget litt filmmusikk til «Goliat», men samtidig: Deres tekster er nok litt for pene i forhold til denne harde, vare, såre og bevegende historien som regissør Peter Grönlund forteller. Vi får faktisk en liten eim av en moderne utgave av mester Arthur Millers «En handelsreisendes død ».

Amatører

Denne filmen gir denne anmelder et svingslag i solar plexus, visuelt etterfulgt av en verbal uppercut med et fabelaktig troverdig utført skuespillerfag, bare av amatører. Ja, dette er nok det vi kan kalle sosialrealisme, men fra øverste hylle, satt til den lave krimklasse. Et nært og brutalt dypdykk inn i en verden de fleste av oss ikke aner noe om, men her nøkternt framstilt og fortalt. Helt uten syting om at alle andre har skylda, og da særlig alle innvandrerne.

Ikke jåleri

«Goliat» er ikke en egosentrisk kunstjålefilm, noe vi ser altfor mange av. Det vil si filmer om ingenting som koster et statsbudsjett. «Goliat» er ikke underholdning, men det er en filmpolitisk pamflett som også har visse anslag av røff underholdning, men mest av alt vises det en dyp respekt for menneskers slit og mangelfullhet, uansett tilhørighet. Bare det å se alle de utsøkte filmtypene her gir oss flashbacks til bygda. «Goliat» er så langt fra vår beskyttede bobleverden hos skravleklassen at vi nok burde skamme oss annenhver dag i hele ferien. Helt sant. Dette er svensk mesterklasse.

Loach

Regissør Grönlund er i ferd med å bevege seg med sobre skritt inn i det samme viktige filmlandskapet som den britiske veteranregissøren innenfor sosialrealismen, Ken Loach. Begge bruker filmens vesen til å fortelle om den verden vi lever i, og ikke bare for å dyrke stjerner og veldig mye seg selv. Vi har sjelden sett en så engasjerende og hjerteskjærende type sjangerfilm utført mer presist. Mer detaljert. Mer finstemt truende. Mer stilltiende uten å bli langtekkelig. Mer trist. Mer håpefullt, angstfylt og arvelig belastet.

Håpløshet

«Goliat» tar oss inn i det sjarmløse og håpløse med gjeld, vennskap, familie, barndom, vold, dop og fanteri. Den toucher delikat innom de unge og de gamles irrganger i det lunefulle menneskesinnet. Tuftet på hverdagslivets mange tilsynelatende trivialiteter. Kimmies og andres mange og lange kamper mot sin indre, og andres, Goliat. Det har seg sånn at pappa Roland, Rolle blant dårlige venner, skal i fengsel.

Da blir hans 17 år gamle sønn, Kimmie (overbevisende tolket av suverene Sebastian Ljungblad) gradvis presset til å ta over farens narkolangervirksomhet, dette for å brødfø familien der moren er for syk til å jobbe, men som liker å prate, banne, henge rundt og røyke. Dette høres kanskje velkjent ut, men du oppfordres til å se, for pokker!

Den vesle bihistorien, med Kimmie og lillesøsteren, er en nydelig liten fortelling om nærhet, omsorg og den vedvarende håpløsheten. Familien Henebro holder så vidt hus i en liten svensk industriby som ikke akkurat bærer preg av at det satses tungt på framtida i form av arbeidsplasser, fritidsaktiviteter og boliger. Her er det massiv fraflytting og høy arbeidsledighet.

Knalldebut

For fire år siden knalldebuterte regissør Grönlund med kritikerroste «Flukten». Hans nyeste er også en usminket og usatirisk fortelling om forskjellige folk fra samfunnets skyggefulle landskap. Vi nevnte at rollene er besatt av amatører der en av de fremste ikke-profesjonelle skuespillerne er Joakim Sällquist. Han er og blir Rolle. Han har forresten inntil nylig levd hardt privat. Han er en faen som troverdig far. Dette er første gang han spiller i en film. Det blir garantert fler roller på Rolle.

Regissør Grönlund har sagt at «Goliat» er en historie om Sverige i dag som han skildrer gjennom en kriminelle familie der bakteppet er en vegg av nedlagte industriarbeidsplasser, økende forskjeller i samfunnet og et politisk bølleklima. Han sier han vil vise fram de marginaliserende menneskene, satt inn i en sosialpolitisk kontekst. Han får til dette. Takk.