SOM VAR DET I GÅR: Det tok tid og målrettet innsats, men nå – et helt døgn etter – kan jeg faktisk føle en tilhørighet til nasjonen Norge igjen, skriver Tuftebarten.
SOM VAR DET I GÅR: Det tok tid og målrettet innsats, men nå – et helt døgn etter – kan jeg faktisk føle en tilhørighet til nasjonen Norge igjen, skriver Tuftebarten.Vis mer

Tuftebarten:

Dette er til deg som sleit med unorske følelser på 17. mai

Tuftebarten skriver om forbudte følelser.

Meninger

Alle har fri. Kongen setter av hele dagen, og møter folket fra slottsbalkongen. Sosiologene ber oss ta fram bunaden, og kaller 17. mai et vellykket nasjonsbyggingsprosjekt. Senterpartiet er enig og mener det er direktesendingen på NRK som binder landet vårt sammen. Morfar, som opplevde krigen på nært hold, har benket seg foran tv’en. Barna gleder seg som om det var julaften til barnetoget. Selv nordmenn med innvandrerbakgrunn sier de føler seg inkludert i folkefesten. 17. mai er kommet for å bli.

Spaltist

Tuftebarten .

Anonymt twitter-fenomen, som boltrer seg i langtekst hos Dagbladet. Har blant annet spådd at Rosenborg rykker ned i Adecco-ligaen og at Donald Trump får Nobels Fredspris i 2017.

Nettopp derfor er det vondt å se at mange bruker dagen til å tråkke på landet vårt. Gjøre unorske ting. Vaie med unorske flagg. Kle seg i unorske plagg. Tenke unorske tanker. Tvile på ideen om nasjonen Norge. 17. mai er ikke dagen for å tvile. Nyanser kan du vente med til en annen dag. Dette er dagen for rødt, hvitt og blått. Dette er dagen for å vise at vi står sammen.

Er du en av de som sliter med unorske tanker på 17. mai? Ta det rolig. Jeg skal ikke dømme deg. Jeg var der selv en gang, og vet godt hvordan det føles. Jeg husker hvordan jeg synes gruppepresset om å kle seg likt, gå i takt og vaie med det samme flagget var uutholdelig. Jeg husker hvor inderlig jeg hatet herrebunaden, og hvordan jeg sjekket yr.no uken i forveien i håp om å slippe å gå i tjukk vadmel og kløende ullsokker i 25 grader.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg husker hvor urettferdig jeg syntes det var at de som hadde røtter i Setesdal og Romsdal var programforpliktet til å vise det med bunader til titusener av kroner, mens de som hadde røtter i Kautokeino eller Punjab på død og liv skulle skjule det.

KONGELIG DAG: Slik feiret kongefamilien 17. mai. Det var spesielt ett familiemedlem som gikk litt lei av barnetoget. Video: NTB Scanpix Vis mer

Jeg kan huske hvordan den øredøvende janitsjarmusikken fikk meg til å savne lyden av strykere. Og at jeg ikke likte de kjedelige skalaene i «Ja, vi elsker». Jeg husker jeg tenkte at 22-år gamle Rikard Nordraak var alt for ung og uerfaren til å utføre et så betydningsfullt musikalsk oppdrag, og var misunnelige på amerikanerne og russerne som hadde så vakre nasjonalsanger.

Jeg kan også huske at jeg mislikte at vi fikk barn helt ned til 5-årsalderen til å synge at de elsket landet sitt, når de helt opplagt er alt for unge til å bestemme seg for hvilket land de identifiserer seg med. Kanskje de kommer i puberteten og oppdager at de egentlige føler seg sveitsiske?

Jeg kan også huske at jeg følte det var noe hyklersk over folk som til vanlig kjørte med amerikanske flagg på bilene sine, postet israelske flagg på Facebook og kalte Norge for et jævla nisseland akkurat på 17. mai skulle kreve ubetinget patriotisme fra sine medborgere.

Jeg kan huske alt dette fordi det var i går, 17. mai 2018, at jeg tenkte det. Men heldigvis har jeg greid å jobbe meg ut av disse destruktive tankene. Det tok tid og målrettet innsats, men nå – et helt døgn etter – kan jeg faktisk føle en tilhørighet til nasjonen Norge igjen.

Få en klump i halsen når et NRK i streik spiller Ole Paus’ «Mitt lille land» istedenfor nyhetene. Føle at det som binder oss sammen er viktigere enn det som splitter oss. Og hvis jeg kan, kan du også. Vi må bare få 17. mai litt på avstand først.