FORFRISKENDE: I et litterært landskap som minner stadig mer om et velorganisert plantefelt, representerer debuten til Ragnhild Kolden (t.v.) og Vigdis Kroken et forfriskende innslag. Foto: SAMLAGET/RITA BIRKELAND
FORFRISKENDE: I et litterært landskap som minner stadig mer om et velorganisert plantefelt, representerer debuten til Ragnhild Kolden (t.v.) og Vigdis Kroken et forfriskende innslag. Foto: SAMLAGET/RITA BIRKELANDVis mer

Dette er vårens beste norske krim

Sjarmerende bygdekrim med gode karakterer.

ANMELDELSE: Lom i Gudbrandsdalen ved inngangen til påsken. En kvinne blir funnet knivdrept på hytta si. Noen dager senere begås et nytt drap. To drap på under en uke får den lokale politibetjenten Jørgen Vold til å stille det betimelige spørsmålet: «Er det ein galning laus i bygda?»  

Gammel oppskrift, godt håndverk

Journalist Vigdis Kroken og bokhandler Ragnhild Kolden rendyrker i sin debut en klassisk krimoppskrift. Noen blir tatt av dage på et sted hvor bare et visst antall mennesker kan stå bak ugjerningen.

Ganske tidlig i fortellingen fremgår det at drapsmannen er å finne blant et lite, eksklusivt utvalg lomværinger som knyttes sammen av fortidige begivenheter. Resten av boka vier forfatterne i til å presentere leseren for de mistenktes biografi gjennom det lokale politiets vitneavhør.

Elegant viser forfatterne hvordan samtlige mistenkte ikke bare har hatt anledning til å begå drapene, men kanskje også motiv.  

Dette er vårens beste norske krim

Troverdig og levende

Som leser blir man stadig mer opptatt av hvem denne morderen er, men man har ikke en anelse, det vil si, man har mange anelser, men man innser at forfatterne er såpass smarte at de likevel bare desinformerer.

I tillegg er det vitnene. Lomværingene vet ting, men de har ikke så lett for å snakke, og også dette har forfatterne løst temmelig elegant. Det er nemlig ikke nødvendigvis slik at de holder tett overfor politiet fordi de har noe å skjule. De gjør det fordi de ikke vil være til bry. Dessuten nedvurderer de den informasjonen de sitter på og tenker at den sikkert ikke er så viktig likevel.

Og tenk så flaut det ville være dersom man kontaktet politiet og det viste seg at det man hadde å fortelle ikke betød noe.  

Innsikt og varme

Denne sjenansen hos vitnene bidrar til å skape en slags treghet som kler historien, og som også finner klangbunn hos de lokale politimennene. De har heller ikke dårlig tid. Dessuten kjenner de sine sambygdinger og vet at det ikke nytter å mase.

De største svakhetene ved «Evig skal døden vera» er at den sjelden blir veldig skummel og at forfatterne burde tatt seg bedre tid når drapsmannen omsider avsløres. For øvrig er det blitt en krim som stikker seg ut i et litterært landskap som minner stadig mer om et velorganisert plantefelt.

Språket har en rytme og en nærhet som bidrar til at både de mange karakterene og det lokale miljøet fremstilles med betydelig innsikt og varme.

Avslutningen mer enn antyder at forfatterne planlegger flere romaner fra Lom. Nå har de i hvert fall én leser som gleder seg til fortsettelsen.