Dette er verdens valg

Fra utkikksposten min i Stanford i California konstaterer jeg – en engelsk europeer som er blitt helt avhengig av nyheter på kabel-TV og Internett døgnet rundt – at mange amerikanere fortsatt lider av en rørende vrangforestilling. De tror at dette er deres valg. Så besynderlig. Skjønner de det ikke? Dette er vårt valg. Verdens valg. Vår framtid er avhengig av det, og vi lever det like intenst som amerikanerne gjør. Alt vi mangler er stemmerett.

Verden har kanskje ikke stemmerett, men vi har en kandidat. En meningsmåling utført av BBC World Service i 22 land denne sommeren viste at Barack Obama ble foretrukket framfor John McCain med et forholdstall på 4 til 1. Nesten halvparten av dem som ble spurt, sa at en seier til Obama «fundamentalt ville forandre» deres oppfatning av USA. Og den oppfatningen trenger absolutt forandring. Gjennom de to periodene til president George W. Bush har Pew Global Attitudes Project, en rekke verdensomspennende undersøkelser av folkeopinionen, dokumentert det alle som reiser rundt i verden kjenner til: et betydelig fall i USAs posisjon, troverdighet, popularitet og dermed makt.

I den amerikanske konteksten er Obama «svart» eller «afroamerikansk». Hans kandidatur åpenbarer nok en gang hvordan det som anakronistisk kalles «rase» – altså arven etter slaveri og segregering – er det skjulte fundamentet for amerikansk politikk. I internasjonal kontekst er Obama tre andre ting. For det første er han en av oss – et barn av en stadig mer blandet verden, nå med håp om å bli den mektigste personen i den verdenen. En ekte kosmopolitt: ikke bare afroamerikansk, men også litt fra Hawaii, Kenya, Kansas og Indonesia. For det andre er han ikke Bush. John McCain er heller ikke Bush, men han er i mye mindre grad det motsatte. Og til slutt er han legemliggjørelsen av alt utlendinger fortsatt elsker ved Amerika.

Når jeg er i Oxford, og når jeg reiser rundt i Europa, møter jeg stadig unge mennesker som har vært rasende på USA gjennom hele oppveksten. «Du skjønner, jeg er veldig proeuropeisk,» sa en britisk student til meg. Oppildnet av denne sjeldenheten – en proeuropeisk brite – spurte jeg hvorfor hun var proeuropeisk. «Å, det er vel hovedsakelig fordi jeg er antiamerikansk.» Men hun var ikke virkelig antiamerikansk. Jeg ville ha veddet den siste euroen min på at hun nå er en helfrelst Obama-tilhenger.

Kulturelt, sosialt og estetisk representerer han det Amerika som er dypt forankret i unge europeeres hverdagsfantasier, brakt dit av den myke makten til amerikanske filmer, musikk, litteratur og TV-serier som «Friends», «Akutten», «Presidenten» «Fresh Prince in Bel-Air» og til og med «Star Trek», kombinert med seriemisbruk av ordet «like»: Du kan høre det på hvilken som helst kafé i Oxford, og den som snakker kan være slovakisk, tysk eller kinesisk. At en person fra Obamas beskjedne innvandrerbakgrunn kan lykkes så godt, gjenoppliver også et sterkt positivt bilde av USA som mulighetenes land – et amerikansk selvbilde som store deler av verden har overtatt, uansett hvor lite det samsvarer med den statistikken som viser begrenset sosial mobilitet.

Hvis han ble valgt, ville vi i løpet av noen få måneder finne ut hvor mye av den verdensomspennende fiendtligheten, løselig kalt «antiamerikanisme», som virkelig er antiamerikanisme, og hvor mye som bare er en voldsom allergi, også delt av mange amerikanere, mot en bestemt president, en bestemt politikk og en bestemt versjon av amerikanisme. Men akkurat det at én kandidat er så populær, gjør at skremmende mye står på spill i dette valget.

Nettopp fordi de internasjonale forhåpningene er blitt så store, vil skuffelsen hvis Obama mislykkes bli overveldende. Sjokket vil bli enda større på grunn av John McCains valg av Sarah Palin – som i likhet med George W. Bush forsterker alle klisjeer om amerikanernes annerledeshet (cowboyer, bondeknøler, gærninger). Denne skuffelsen vil kanskje være urettferdig overfor det sannsynlige innholdet i McCains eventuelle utenrikspolitikk, men i internasjonal politikk, som i finansmarkedet, utgjør oppfatninger en stor del av virkeligheten.

Hvis amerikanerne skulle komme til å velge McCain-Palin, etter å ha gjenvalgt Bush i 2004, tror jeg ikke det er for sterkt å si at mange europeere ville få lyst til å gi dem opp. Europeiske myndigheter ville selvsagt ikke, og kunne ikke tillate seg, å gi opp Washington. Men de ville bli nødt til å operere innenfor den begrensende virkeligheten som folkets skuffelse utgjør.

Det ville spille en rolle for USA i gode tider. Det vil spille en mye større rolle i disse tider. Selv før finanskrisa var det allerede en formidabel liste over problemer som samlet seg opp for den nye presidentens innbokser (både den som er merket Svært viktig og den som er merket Viktig, for å hente fram John F. Kennedys skille). Selv før denne krisa tilføyde kanskje så mye som en billion dollar til en allerede overveldende nasjonalgjeld, hadde USAs relative makt til å oppnå sine mål på egen hånd – unilateralt – blitt betydelig mindre i løpet av de siste åtte åra, ikke minst på grunn av renessansen til stormakter som Kina og Russland.

En eller annet tidspunkt rundt år 2000 vil av framtidige historikere kanskje regnes som høydepunktet for USAs makt. I en slik verden er behovet for allierte og internasjonal troverdighet større enn noensinne.

© The New York Review of Books, distribuert av The New York Times Syndicate. Norsk enerett for Dagbladet.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen

•Timothy Garton Ash er professor i europeiske studier ved Oxford University og seniorforsker tilknyttet Hoover Institution ved Stanford University. Den siste boka han har skrevet, er «Free World».