Anmeldelse: Amanda Gorman, «Berget vi bestiger»

Dette funker ikke

Den norske gjendiktningen av Amanda Gorman er uten poetisk verdi.

GORMAN PÅ NORSK: Diktet Amanda Gorman leste under innsettelsen til president Joe Biden er nå oversatt til norsk. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Amanda Gorman

«Berget vi bestiger»

Poesi

Forlag: Gyldendal
Oversetter: Marjam Idriss
Utgivelsesår: 2021

«Bidens hoffpoet fungerer svært dårlig på norsk.»
Se alle anmeldelser

Jeg innrømmer det: Jeg likte Amanda Gormans diktopplesning på Joe Bidens innsettelsesseremoni.

At Gorman, som ennå ikke hadde fylt 23 år, framførte det forsøksvis nasjonsbyggende diktet sitt der, ga seremonien noe den lett overdimensjonerte dekningen av det amerikanske valget hadde manglet: noe som hadde mindre med røde og blå stater, stemmetall og valgmenn å gjøre, og mer med en form for politisk idealisme.

Den unge poeten virket på mange måter briljant i selve framføringen, og selv om jeg nok kunne høre at diktet hun leste hadde visse svakheter, klang det bra og fungerte greit i sammenhengen. Da er det betydelig verre stilt med den norske versjonen av diktet, som nå er ute i bokform.

Nye rim

Den norske gjendiktningen signert Marjam Idriss kjennetegnes av virkelig å ville være en gjen-diktning, i den grad at det diktes på norsk der originalen er mindre dikterisk. For eksempel her: «Og så, før vi helt forstår, er morgenen vår». Her finner vi et norsk rim, der det ikke er noe rim i originalen.

Originalen rimer i neste linje igjen, og den norske gjendiktningen prøver tilsynelatende å kompensere for en mangel på rim der ved å innføre et rim i verselinjen før. Men den norske strofen som helhet klinger slett ikke godt:

Og så, før vi helt forstår, er morgenen vår.

Vi klarer det, til tross.

Til tross, tåler vi, ser vi

en nasjon som ikke er knust, bare ikke

ferdig.

Bare dette «til tross, tåler vi, ser vi» er virkelig ikke godt språk. Det er først og fremst ubehjelpelig.

Parodi

Også senere har den norske utgaven rim der det ikke er noe rim i originalen, som her: «Vi gjør ingen fortred, vi jobber for fred.» Formuleringen høres mest ut som en parodi på et konfirmasjonsdikt. Det samme kan sies om begynnelsen på den aller siste strofen:

Når dagen gryr, er det

skyggen vi skyr

fryktløse, i fyr.

Dette gjør skam på originalen. Originalen har sine svakheter, men den er ikke en parodi.

Spoken word

Diktet til Gorman står i tradisjonen for såkalt spoken word-poesi, og er med andre ord skrevet nettopp for å bli framført muntlig. Motsatt for eksempel poesien til nobelprismottaker Louise Glück, som er grunnleggende skriftlig og kontemplativ, så er Amanda Gormans poesi en poesi som kler å bli lyttet til der og da. Det er en poesi for den spesielle anledningen. Den tåler ikke overgangen til bokformatet særlig godt.

Hovedproblemet med originalen er i mine øyne at den er altfor prosaisk: Den har diktets tradisjonelle høystemthet, men ellers få poetiske kvaliteter. Det får man for så vidt godt inntrykk av noen steder i den norske utgaven, som her:

vi vet at for å sette

fremtiden vår først, må vi først

sette forskjellene våre til side

Dette likner mest på tonen i en politisk tale. Og ja, kanskje er det faktisk dét som er Amanda Gormans store kvalitet, og som gjør at hun har blitt bejublet verden over: Hun er mer ideolog enn poet. Det må være lov. Men det politiske budskapet virker fjernt fra norske forhold, spesifikt knyttet som det er til USAs samfunn og historie.

Abstrakte ord

Det mest slående er likevel at originalen og den norske versjonen framstår så ulike som dikt. I originalen heter det et sted:

Because being American is more than a

pride we inherit –

It’s the past we step into and how we

repair it.

I den opprinnelige sammenhengen disse ordene ble framført, var det mulig for dem å være håpefullt klingende ord. I Idriss’ gjendiktning framstår de først og fremst som altfor store og abstrakte ord;

Det amerikanske er mer enn stolthet

og fortid –

det er alt vi ser, og alt vi gjør

med det som var før.

Oprah Winfreys snaut to sider lange forord til originalutgivelsen er også oversatt i den norske boka. Det er ikke rent lite pompøst. Her heter det blant annet om Gormans dikt: «Ordene hennes skylte over oss, leget sårene våre og gjenoppvekket sjelen.» Slik kan man kanskje føle i et gitt øyeblikk, men det er og blir et svært idealiserende syn på hva et enkelt dikt kan avstedkomme.

For ungdom

Den norske utgaven av Gormans dikt blir påfallende nok utgitt av Gyldendals barne- og ungdomsavdeling. Norske ungdommer er ofte er så amerikaniserte at de identifiserer seg med alt som måtte komme fra USA. Håpet er kanskje at en utgivelse som dette kan få disse ungdommene til omsider å åpne en poesibok. Men da må de nok heller gå til originalens «The Hill We Climb» enn til den norske «Berget vi bestiger». Til den norske utgivelsens forsvar må det anføres at hele den engelske originalteksten er trykket i den, etter den norske versjonen.

Her har jeg sett det som min oppgave å vurdere kvaliteten på den norske gjendiktningen av Amanda Gorman. Enkelt sagt har den primært verdi som kuriosa. Den litterære verdien er så å si fraværende.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer