Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Staten og vi

Dette gjør staten for deg!

En del av løsningen på dagens polariserte debattklima handler om å synliggjøre for hver enkelt hva staten gjør for dem.

SPONSET LEK: Du betaler 3040 kroner for barnehageplassen, men tenker du over at totalkostnaden for plassen er 20 500 kroner og at staten altså dekker 17 460 av disse – hver måned? spør artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
SPONSET LEK: Du betaler 3040 kroner for barnehageplassen, men tenker du over at totalkostnaden for plassen er 20 500 kroner og at staten altså dekker 17 460 av disse – hver måned? spør artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Vinnerne i dagens politikk er de som klarer å overbevise den største gruppen om at de er misfornøyde. Senterpartiet henter sin misnøye i distriktene, Bompengepartiet henter den hos bilistene, Høyre hos de rike. Hvis man bare tenker seg godt nok om, finner alle noe å være misfornøyd med.

FORFATTER: Bjarte Arneson.
FORFATTER: Bjarte Arneson. Vis mer

Å lykkes som politiker i dagens Norge, handler derfor om å kunne identifisere mulig misnøye, sette tøyler på den og styre den i ønsket retning. Og vi kan ikke klandre politikerne – ingen følelse er enklere å lokke fram enn følelsen av at noe kunne vært bedre og at det ikke er din feil at det har blitt sånn. Å piske opp misnøye er den enkleste veien til oppslutning, en E6 mot sikker stortingsplass.

Det første skrittet mot et mer fruktbart politisk ordskifte, vil være å få has på misnøyen som kveler all annen debatt. Det burde være mulig, ettersom vi tross alt har relativt mye å være fornøyde med her i landet. Vi ligger jevnlig i toppen av FNs levekårsundersøkelser, og om ikke alt er perfekt, bør vi kunne si oss fornøyd med noe.

I utlandet blir vi minnet på det rett som det er. «Så dyrt det er å gå til legen her!», sier ferierende nordmenn mellom cervezaene. Kostnaden på 850 kroner virker enorm, tenk, nesten tusen kroner, vi betaler jo bare 155 kroner hjemme. Innerst inne vet vi det jo, men vi glemmer det litt allikevel – de 155 kronene er ikke prisen på en legetime, det er bare din egenandel.

Folk hisset seg opp til usunne blodtrykkverdier hver gang TV-lisensen dukket opp i postkassen, og sprekker et blodkar i øyet hver gang et blink i bomringen forteller deg at 40 kroner var trukket fra konto. Øyeblikkene der vi må yte noe til fellesskapet framstår veldig tydelige for oss, men situasjonene der vi får noe tilbake er nærmest usynlige. Denne praksisen har naturligvis fungert som fullgjødsel for misnøye. Heldigvis finnes det et åpenbart botemiddel:

Alle ytelser og regninger som er subsidiert av det offentlige, skal spesifisere både totalkostnad og statens andel.

Det betyr i praksis at du stadig betaler 155 kroner hos fastlegen, men i tillegg skal det stå spesifisert på regningen både «totalpris konsultasjon» og «statens andel». Du skal få vite restsummen på blåresepten, som staten betaler i det stille. Du skal få vite hvilke kostnader frikortet ditt fritar deg for. Du skal få vite hva togbilletten din egentlig koster.

Når du får regningen fra barnehagen til toåringen, står det at du skal betale 3040 kroner, men det skal også skrives – som sant er – at totalkostnaden for plassen er 20 500 kroner og at staten dekker 17 460 av disse – hver måned. På hver eneste skoleavslutning får foreldrene vite at ett skoleår for en videregåendeelev gjennomsnittlig koster 174 000 kroner, hvorav dere ikke betaler én.

Hva ville det gjort med oss om vi ble klar over alt vi får igjen for det vi betaler inn? Hva ville det gjort med skatteviljen vår? Og ikke minst: hva ville det gjort med den politiske debatten?

Tenk deg at du ble trillet ut fra en hofteoperasjon som du fikk vite at kostet fellesskapet 350 000 kroner. Ville det første du brukte den nye hoften til være å gå i et demonstrasjonstog mot bompenger? Eller er det mulig å tenke seg at et snev av takknemlighet vil sive inn bak den harde fronten og minne deg på hvor fantastisk det fremdeles er, det landet vi bor i?

For smålåtne Gerhardsen-generasjoner var ikke slike påminnelser nødvendige. «Yt etter evne, få etter behov», het det. Gleden over å kunne få bidra til nasjonsbyggingen var motivasjon nok. Men tidene har forandret seg, og i dag framstår staten som en grei, naiv onkel som i det stille tar regningen for hele bordet, mens resten av familien hisser seg opp over garderobeavgiften.

En opplyst velgermasse er selve fundamentet i et demokrati. For at vi i framtida skal kunne ha et meningsfullt politisk ordskifte, må befolkningen få vite hvilke ytelser som følger med forpliktelsene.

«Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg», sa John F. Kennedy. Og han hadde helt rett. I 2019 bør landet ditt fortelle deg det, helt uoppfordret. Så kan stortingsvalget i 2021 bli avgjort av noe annet enn hvem som er mest misfornøyd.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media