VINDPARK: Møre og Romsdal, Smøla. Smøla vindpark - trinn 2. Foto: NTB Scanpix
VINDPARK: Møre og Romsdal, Smøla. Smøla vindpark - trinn 2. Foto: NTB Scanpix Vis mer

KOMMENTARER

Vindkraft:

Dette har blitt farlig

Vindkraftdebatten har lenge vært skremmende intens. Voldsmetaforer florerer, og nå heies de fram. Det er på tide med et kraftig varsko.

Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Vindkraftdebatten er et vepsebol. Alt ligger til rette for det. Det går ikke an å snikinnføre vindkraft. Utbygging vil gi naturinngrep, og vindmøllene er godt synlige i landskapet. Det kan dessuten være forskjellige grunner til å mene at de ikke burde stå der. Du kan være en av de som ikke tror noe særlig på menneskeskapte klimaendringer, og at de derfor er helt unødvendige. Du kan også være ihuga klimaaktivist, men sterkt bekymret for tap av natur – og være like kritisk til vindmøllene.

Jeg er en av de som mener vi burde forsøke å bygge ut vindkraft på land. Norge trenger mer elektrisk kraft for å erstatte mye av den fossile energien som fortsatt driver samfunnet vårt. Og selv om vindkraft på land i større eller mindre grad vil gi inngrep i naturen, vil det også være med på å bremse klimaendringer som vil kunne bli en enda større trussel mot naturen.

Men det begynner å bli farlig å ha slike meninger.

VALGBODEN: Her får du alt om kampen mot vindmøller - og valgkampens morsomte, beste og flaueste øyeblikk. Vis mer

Temperaturen i vindkraftdebatten har lenge vært skremmende høy. Det har gått ut over både engasjerte politikere, debattanter og ansatte i energibransjen – både anleggsarbeidere og folk med kontorjobb. Det har vært en rekke tilfeller av drapstrusler. Vindkrafttilhengere sammenliknes gjerne med landssvikere eller okkupasjonsmakten under 2. verdenskrig. Dette fenomenet sprer seg. NRK kunne denne uka melde om sterke reaksjoner på at vindkraftmotstandere hadde klistret et hakekors på kommuneskiltet i Nord-Odal kommune, hvor det for tida bygges et vindkraftanlegg. Oppå kommunevåpenet var det nå en plakat med et vindkrafttårn der rotorbladene var erstattet av et hakekors. Omkranset av hakekorset sto navnet på kommunen, sammen med logoene til KLP og Akershus Energi som er involvert i prosjektet.

Den tyske okkupasjonsmakten sendte jøder til gasskamre, norske motstandsmenn og -kvinner ble drept. Det er dette man sammenlikner det med.

Mer kuriøst, men like historieløst, er en sammenstilling laget på Facebook-gruppa Nei til vindkraftverk på Haramsøya. Et bilde av en mann som står alene i veien og stanser rekken av trailere og anleggsmaskiner, er satt opp mot bildet av den enslige studenten som stiller seg i veien for kinesiske tanks på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989.

Direkte livsfarlig skal det ha blitt da en vindkraftarbeider fra Trønderenergi angivelig ble forsøkt presset av veien av en vindkraftmotstander på Frøya i mai i fjor. Like etter skal samme bil ha kjørt mot arbeiderens bil i full fart i samme kjørefelt.

«Det er ingen tvil om at sterke følelser er i sving på Frøya i Trøndelag», innledet NRK med i saken som omtalte episoden.

Dette er ikke sterke følelser. Det er vold.

Det er ikke noe nytt at vindkraftdebatten går av hengslene. Denne uka så vi likevel en ny utvikling. I et innlegg hos det anerkjente miljønettstedet Harvest oppmuntrer en av de toneangivende aktørene i vindkraftmotstanden, Hogne Hongset, sterkt til den harde språk- og symbolbruken. Hongset er en ringrev med en bred vifte av virkemidler. Han skriver alt fra romaner som «Mafiela» hvor han framstiller kraftbransjen som en mafia som jobber systematisk for å presse opp prisene, til utallige leserinnlegg om vindkraft og for ikke lenge siden deltakelse i «Debatten» på NRK om samme tema i duell mot Kjetil Lund fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

Han er ingen hvemsomhelst i denne sammenhengen.

I innlegget hos Harvest skriver han om behovet for krigsmetaforer, påklistring av påstander om «etnisk rensing» når vindkraftutbygging ødelegger reinbeiteområder og ønske om «skarp ammunisjon om vindkraftkrigen skal vinnes». Tittelen er «Visst fanden skal der skytes med skarpt!», og han forklarer selv i slutten av innlegget bruken:

«Det er fra oberst Eriksen, sjefen på Oscarsborg, og var hans svar til soldatene som fikk ordre om å fyre løs på Blücher. De hadde spurt hva slags ammunisjon de skulle lade med! Og svaret var altså: ‘Visst fanden skal der skytes med skarpt!’ Vi trenger flere av typen oberst Eriksen. Det trengs skarp ammunisjon om vindkraftkrigen skal vinnes.»

Alle er ikke som Hongset. Foranledningen til innlegget hans var en tekst fra en vindkraftmotstander som oppfordret til «Språkvettregler i vindkraftdebatten». Et særdeles kjærkomment initiativ som jeg er ganske sikker på appellerer bredt, men som drukner i et høylytt mindretall - anført av Hongset som avfeier hele initiativet med sin serie av legitimering av voldsmetaforer.

Det er mange avgjørende debatter om vindkraft som trenger avklaring, som er åpne og kan vinnes av begge parter. Det er blant annet strid om arealplanleggingen, fordi vindkraft slipper unna kommunal behandling. Det er også debatt om vindkraft bør henvises til etablerte industriområder, istedenfor å havne i naturen. Det er også debatt om lokale inntekter fra vindkraften. Beskatningen kan endres, slik at lokale kommuner får mer igjen for det – noe flere partier tar til orde for (faktisk også Oslo Høyre). For meg har det alltid virket rart at vannkraftkommuner har kunnet sitte igjen med så mye av inntektene og kjøpe svømmebasseng og tipp topp velferdstjenester med Ipader i hver krok. Det gir likevel mening når vi nå ser den lokale motstanden mot vindkraft. De som må tåle inngrepene, som får demningen eller turbinen midt i fleisen i sitt nærområde, må rimeligvis få en god kompensasjon for dette.

Bruken av voldsmetaforer er ikke et «friskt» bidrag til disse debattene. Det gjør den tvert imot syk. I flere betydninger av ordet. I beste fall sporer den av. Det gjør at folk holder seg unna, og det kan i verste fall inspirere til voldsutøvelse. SV-politiker Kari Elisabeth Kaski skrev på Twitter denne uka at PST kanskje må følge med på vindkraftmotstandere, men beklaget seg seinere og sa det ikke var meningen å eskalere debatten ytterligere. Jeg forstår behovet for et slikt tilbaketog. Mange vindkraftmotstandere vil føle at det er en helt urimelig mistenkeliggjøring av deres standpunkt. Men PST har allerede vært inne på temaet i utvidet forstand i sin siste trusselvurdering. Om trusler mot myndighetspersoner skriver de: «Særlig utsatt er unge politikere eller politikere som er engasjert i innvandrings-, miljø- og avgiftspolitikk».

De siste årene har klimadebatten blitt omtalt som den nye innvandringsdebatten. Men der innvandringsdebatten lenge har vært full av oppgjør med voldsromantiserende og grenseoverskridende språkbruk, er det ennå for lite vaktsomhet rundt dette i klimadebatten. Det bærer vindkraftsdiskusjonene preg av.

Det er ikke mulig å fortsette på denne måten. Det ender med en ødelagt vindkraftdebatt. Hvis vi bare aksepterer det, vil det også sive inn i og forgifte øvrige deler av samfunnsdebatten.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer