LAHLUM IGJEN:  Hans Olav Lahlum fortsetter å skrive krim, og han fortsetter å skrive godt, mener anmelderen.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
LAHLUM IGJEN: Hans Olav Lahlum fortsetter å skrive krim, og han fortsetter å skrive godt, mener anmelderen. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Dette hodet må være fullt av gode krimplott

Hans Olav Lahlum gjør det igjen.

ANMELDELSE: Hans Olav Lahlums fjerne krim holder gjennomgående høy kvalitet, akkurat som de tre foregående.

Han er et friskt innslag i den norske krimfaunaen, en ny art, nesten. Han skriver godt, han interesserer seg for mordmysterier og han har et åpenbart talent for å pønske ut gode plott.

I sin fjerde bok legger han hele tre mordgåter til julen 1971. Det gammelmodige språket flyter ikke like godt i denne som i de tre foregående, men det bidrar i høyeste grad til å styrke tidskoloritten og skapte stemning i fortellingene.  

Hvem gjorde det?
Boken består altså av tre mordfortellinger. Alle tre må sies å tilhøre tradisjonen der spørsmålet om hvem morderen er, er altoverskyggende.

Dette hodet må være fullt av gode krimplott

I de to første begås drapene på et åsteder der bare et svært begrenset antall mennesker har hatt tilgang. I den siste og etter min mening klart beste historien, er lerretet mye større. En gammel motstandsmann blir funnet drept i snøen utenfor sitt hjem i kanten av Nordmarka. Dagen i forveien mottok han en konvolutt med fem fyrstikker i posten. Hvem har sendt konvolutten og hva betyr den? I denne fortellingen buldrer krigen i bakgrunnen. Vi befinner oss tidlig på 1970-tallet, krigsveteranene er fortsatt unge og ingenting er glemt.

Lahlum gir i bokens interessante etterord en forklaring på hvorfor denne boken ikke endte opp som en roman, som de tre foregående, men isteden som tre kortere fortellinger. Eller som Lahlum selv presiserer: en langnovelle, en kortroman og en kort roman. Han argumenterer for at stoffet ikke var stort nok denne gangen.

At den lengste av fortellingene også er blitt den klart beste, tyder kanskje likevel på at han bør holde seg til romanformatet.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 17.12.1012.