Anmeldelse: The Black Keys - «Let's Rock»

Dette kan dere bedre, gutter

The Black Keys gjør comeback.

Foto: Alysse Gafkjen
Foto: Alysse GafkjenVis mer

«Let's Rock»

The Black Keys

3 1 6

Rock

2019
Plateselskap:

Easy Eye Sound / Nonesuch Records

««Let's rock» er for så vidt lett å like, men også fryktelig lett å glemme. Og da er vel ikke ambisjonsnivået her det bør være?»
Se alle anmeldelser

ALBUM: The Black Keys har alltid vært en finurlig duo. Dan Auerbach og Patrick Carneys altoppslukende fascinasjon for klassisk gitarrock har resultert i noen helt uimotståelige låter, og et par like uunnværlige plater.

Det har blitt noen år siden tospannet sist ga ut plate. Fem år for å være helt nøyaktig. «Turn Blue» var mantraet da - nå er det «Let's Rock» som er evangeliet. Tja, hvorfor legge noe mellom linjene? Det handler jo fortsatt om det primale i rocken - de eggende rytmene, gitarriffet som går og går og sakte men sikkert tar bolig i deg.

Skjøt fart

Men før vi gyver løs på de siste låtene Auerbach og Carney har satt sammen denne gangen, kan det være OK med litt kontekst. Akron, Ohio-gutta debuterte med «The Big Come Up» i 2002, men det var først i 2010 og med briljante «Brothers» at ting virkelig skjøt fart for duoen.

Låter som «Tighten Up» og «Howlin' For You» gjorde garagerocken farlig dansbar igjen, og selv om det var estetikken fra fortiden som var limet, hadde The Black Keys allikevel et par tær i fremtiden i måten de farget og skrudde sammen låtene sine på. Man kan heller ikke si at «Lonely Boy» fra oppfølgeren, «El Camino», bremset stjerneraketten til bandet. Sangen var et lysende eksempel på hvor effektive et par tre toner kan være om du spiller de med attityde i riktig rekkefølge. Nytt og gammelt i skjønn forening, for å si det enkelt.

Etter det har det ikke oppdriften vært like åpenbar. Kanskje det er derfor bandet har annonsert en slags tilbake-til-utgangspunktet-affære? En hyllest til gitaren. Igjen.

Konstruert

Man må aldri slutte å hylle gitaren, men der de mest hyllede The Black Keys-platene var preget av en tøylesløs eufori for sjangeren, kjennes «Let's Rock» hakket mer konstruert og, hm - kalkulerende. Åpningslåt «Shine a Little Light» låter umiskjennelig Auerbach/Carney. Den har et god fremdrift og et måtelig velplassert refreng. Men den biter liksom ikke helt på samme måte som tidligere.

«Eagle Birds» har det velkjente stampende drivet og kompletteres av en god dæsj soul innimellom de kvernende gitarriffene. Bandet har for anledningen fått vokalhjelp fra Leisa Hans og Ashley Wilcoxson, noe som bidrar effektivt til å løfte enkelte av låtene, denne inkludert.

«Tell Me Lies» viser gjengen i det mer tilbaketrukne og stemningsfulle hjørnet. En måtelig vellykket sak, men langt unna den berusende drømmetilstanden «Too Afraid to Love» i sin tid satte deg i.

Singelen «Lo/Hi» blottlegger guttas fascinasjon for ZZ Top uten å ta for mange grep for å tåkelegge hvor inspirasjonen kommer fra. Låten er fin den, men den underbygger også noe av problemet til hele plata. Albumet fremstår mer refererende enn en plate båret frem av skaper- og formidlingstrang.

Et stilstudie

Tidligere har The Black Keys vært selve kroneksempelet for hvordan man kan gjøre retrorock personlig og fremtidsrettet. Denne gangen avstedkommer utgivelsen mer som et stilstudie uten de nødvendige grepene som gjør den personlig og genuin er tatt.

«Let's rock» er for så vidt lett å like, men også fryktelig lett å glemme. Og da er vel ikke ambisjonsnivået her det bør være?