SKADELIG UTGANGSPUNKT: Det er vanskelig å forestille seg hvordan forslaget fra Unge Høyre om å teste narkotika på festivaler og helsestasjoner, skal «sørge for at narkotikaen man tar er trygg», så lenge det dreier seg om helseskadelige substanser i utgangspunktet. Foto: Amy Harris / Invision / AP
SKADELIG UTGANGSPUNKT: Det er vanskelig å forestille seg hvordan forslaget fra Unge Høyre om å teste narkotika på festivaler og helsestasjoner, skal «sørge for at narkotikaen man tar er trygg», så lenge det dreier seg om helseskadelige substanser i utgangspunktet. Foto: Amy Harris / Invision / APVis mer

Debatt: Ruspolitikk

Dette kan få katastrofale konsekvenser

Norske foreldre har nå heldigvis våknet og kommer til å følge partienes politikkutvikling på rusområdet nøye.

Meninger

Som svar på mitt innlegg der jeg etterlyser en resolutt styrking av narkotikaforebyggende arbeid mot ungdom, har Foreningen for Human Narkotikapolitikk publisert kronikken «Rusmiddeltesting på festivaler redder liv».

Men den kommer imidlertid knapt inn på det temaet. Ikke så rart kanskje, det er vanskelig å helt forestille seg hvordan forslaget fra Unge Høyre om å teste narkotika på festivaler og helsestasjoner, skal kunne «sørge for at narkotikaen man tar er trygg» så lenge det dreier seg om helseskadelige substanser i utgangspunktet.

Og hvorfor stoppe med helsestasjonene? Hvis dette først kan redde liv, så burde vel helsesøster ved hver videregående skole vært utstyrt med et laboratorium for narkotikatesting? Og det er vel ikke meningen å begrense det til testing av MDMA for PDMA? De til enhver tid populære rusmidler bør vel kunne testes for dusinvis av aktuelle tilsetningsstoffer?

Selv om man skulle investert millioner på hvert teststed for en slik noenlunde utfyllende testing, så står vi likevel igjen med flommen av nye syntetiske rusmidler som ustanselig skapes av kjemikere i kinesiske laboratorier som det ikke finnes tester for. Og som man uansett heller ikke kjenner konsekvensene av.

Forslaget virker å være en symbolsak, og kronikken handler da også i hovedsak om «forbudspolitikken».

Hvis noen undrer på hvorfor lokalaviser over det ganske land det siste året har vært fulle av historier om hvordan narkotikabruk plutselig skyter i været blant ungdom, kan det være oppklarende å studere retorikken i denne type tekster.

Her gjenfinner man nemlig en rekke av påstandene som de seinere åra, relativt uimotsagt, har vært fremmet fra legaliseringsaktivister, til entusiastisk bifall fra deler av pressen og nå også politiske ungdomspartier:

Forbudet mot narkotika skyldes visstnok historisk rasisme; dødsfall og avhengighet skyldes forbudet og ikke stoffene i seg selv; forbudet er å likne med tidligere tiders forbud mot samboerskap og homoseksualitet … For å nevne noe i den ofte springende argumentasjonen i disse innleggene som alltid leder fram til konklusjonen om at narkotika må legaliseres.

Men verken samboerskap eller homoseksualitet fører til massiv lidelse, ødelagte liv, oppløste familier og massedød.

Etter at narkotikaepidemien i USA rundt forrige århundreskifte førte til forbud mot heroin og andre opiater, skulle det gå helt mot slutten av hundreåret før legemiddelselskapene igjen begynte å pushe reseptbelagte opiater på den amerikanske befolkningen. Avhengigheten eksploderte, først på de opioidbaserte legemidlene, så på heroin fra det svarte markedet som ble billigere, så på illegal fentanyl som ble enda billigere. Og nå har også overdosetallene for kokain og metamfetamin igjen begynt å vokse kraftig.

2–3 millioner amerikanere er nå avhengige av opioider. 70.000 døde av overdose i 2017, og epidemien har ført til at forventet levealder faller i landet. Fosterhjemssystemet er i ferd med å kollapse på grunn av alle barna som blir foreldreløse. Og da har vi ikke engang nevnt de barna som blir skadet for livet av å vokse opp med rusavhengige foreldre.

Nei, rusmidler er nok ikke helt sammenliknbart med samboerskap og homofili.

Men her er det vel snakk om «de minst farlige stoffene»? Noen er selvsagt ikke dødelige, men det er mange typer fare. 6 prosent av amerikanske 18-åringer bruker nå cannabis hver eneste dag, en tredobling over de siste tre tiårene med normalisering av cannabis i USA. Med forskningsrapportene som nå kommer fortløpende om sammenhengen mellom cannabisbruk og psykiske lidelser og kognitive skader, for unge hjerner spesielt, kan en slik utvikling være oppskrift på en folkehelsekatastrofe.

Men uansett er det ikke bare de «minst farlige stoffene» som ønskes legalisert. Enhver som følger narkotikadebatten i kommentarfeltene, vil se at det vanligste argumentet er at «folk må få gjøre som de vil med egen kropp».

Og det er nok svært liten sannsynlighet for at rusbehovet er begrenset til cannabis for avslapping, LSD for psykedeliske opplevelser og MDMA for økt empati. Hva med stoffer for å lære bedre? Økt konsentrasjon? For å holde seg våken? For bedre selvtillit? Økt energi? For å flykte fra en vanskelig hverdag? For å glemme?

Problemet med disse psykoaktive stoffene er at hjernen forveksler dem med dens egne signalstoffer, og at de dermed fører til avhengighet og andre alvorlige helsekonsekvenser som legevitenskapen fremdeles ikke er i nærheten av å løse.

En alminneliggjøring av slike bevissthetsendrende substanser har potensielt katastrofale konsekvenser for folkehelsen.

Og for kriminaliteten. I det øyeblikk flertallet av befolkningen måtte ha begynt å bruke dem, vil de riktignok sikkert bli solgt i legale utsalg. Men strenge reguleringer for å redusere helseproblemene, vil uvegerlig resultere i at en stor andel – og særlig de som har utviklet avhengighet – vil ty til det svarte markedet, slik man nå ser for både opioider og cannabis i USA.

Representanter for organisasjoner som arbeider for legalisering argumenterer iherdig for at informasjon rettet mot ungdom, ikke har noen forebyggende effekt. Men samfunnet kan ikke lenger sitte passivt og observere denne utviklingen.

Hvis det er slik at den forrige offentlige informasjonskampanjen om illegale rusmidler overfor ungdom ikke var effektiv, så har man siden den gang fått både internett og sosiale medier. Det burde i alle fall vært prøvd for å balansere den uhyre ensidige informasjonen ungdommen nå har tatt til seg.

Den andre informasjonskanalen samfunnet har, er selvsagt skoleverket. Noen sider i en lærebok, år om annet presentert av en lærer som ikke kan stort om temaet, er fullstendig utilstrekkelig i møte med euforien som nå råder rundt psykoaktive stoffer.

En fellesrapport fra 2017 fra UNESCO, WHO og UNODC om best practice for rusmiddelundervisning i skolen, gir en pekepinn på hva som burde vært gjort: Interaktiv, ferdighetsorientert rusmiddelundervisning, av lærere (eller annet personell) med oppdatert kunnskap, og med presis, balansert og stoffspesifikk informasjon for å imøtegå myter eller feilinformasjon.

Hvis ikke samfunnet tar seg råd til en adekvat satsing på disse to områdene, vil konsekvensene for folkehelse og kriminalitet i Norge kunne bli fatale de kommende tiårene.

Norske foreldre har nå heldigvis våknet og kommer til å følge partienes politikkutvikling nøye. Tiden for billig ruspopulisme er over.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.