FORSKJELLIG TENKEMÅTER: Bellonas Frederic Hauge og Naturvernforbundets Silje Ask Lundberg representererer to ulike utgangspunkt i miljødebatten. - Begge posisjonene virker fra motsatt hold helt uforståelige og meningsløse, skriver artikkelforfatter. Foto: Tor Erik Schrøder / Terje Bendiksby / NTB scanpix
FORSKJELLIG TENKEMÅTER: Bellonas Frederic Hauge og Naturvernforbundets Silje Ask Lundberg representererer to ulike utgangspunkt i miljødebatten. - Begge posisjonene virker fra motsatt hold helt uforståelige og meningsløse, skriver artikkelforfatter. Foto: Tor Erik Schrøder / Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Klima og miljø:

Dette kan forklare de store motsetningene i norsk miljøpolitikk

Kan historien om to amerikanske vitenskapsmenn kaste nytt lys på norsk miljødebatt?

Meninger

I boken The Wizard and The Prophet (2018) av Charles C. Mann tegnes portrettene av to amerikanske vitenskapsmenn: William Vogt, økologen, og Norman Borlaug, agronomen. Under, og umiddelbart etter, den andre verdenskrigen la de ifølge Mann grunnlaget for to ulike tilnærminger til spørsmålet om hvordan relasjonen mellom mennesker og naturen bør håndteres.

Vogt mante til begrensninger i forbruk og forplanting, for ikke å overskride klodens bærekraft. Borlaug gikk inn for en storstilt satsing på vitenskapelige innovasjoner for å øke matproduksjon, slik at en voksende befolkning kunne unnslippe økt dødelighet som følge av sult og sykdom.

Vogt var en profet, skriver Mann, fordi han spådde en dyster fremtid hvis ikke alle hørte på ham. Borlaug, hevder Mann videre, var en trollmann, hvis magi besto i å bruke vitenskap og teknologi til å endre naturen slik at alle kunne befris fra materielle bekymringer.

De som følger veien trollmannen Borlaug tråkket opp, betrakter naturen instrumentelt – som et lager med råvarer vi fritt kan forsyne oss av. Disiplene til profeten Vogt anser derimot at hvert økosystem har en indre verdi og mening, som bør bevares, selv om det skulle bety at menneskelig aktivitet må begrenses.

Trollmenn betrakter naturen som en maskin, der utskifting av deler ikke trenger å påvirke helhetens virkemåte og funksjon. Profeter ser derimot på naturen som en levende organisme, der selv små endringer i mindre deler kan ødelegge helheten. Derfor bør vi la naturen være i fred, noe som fordrer beskjedenhet og en forståelse av at vi faktisk ikke er verdens midtpunkt. Konflikten mellom de to posisjonene kan belyse dagens miljødebatt.

Profetene kan grovt inndeles i to undergrupper. I den første gruppen inngår de klassiske naturvernorganisasjonene, som kjemper for vern av bestemte landskapstyper og naturområder, og for beskyttelse av utrydningstruete dyrearter.

Siden 60 – tallet har de satt den miljøpolitiske dagsorden om oljeutslipp, overfiske, overdreven bruk av innsekts- og ugressmidler, naturødeleggende vannkraftutbygging, artsutryddelse og den tanketomme bruk-og-kast-mentaliteten i forbrukersamfunnet.

Den andre gruppen naturprofeter er av nyere dato, og fortjener kanskje betegnelsen «et nytt poetokrati»? I norsk sammenheng består den av en løs samling filosofer, forfattere og journalister. Blant filosofene kan nevnes Arne Johan Vetlesen og Sigurd Hverven.

Blant forfatterne: Espen Stueland, Erland Kiøsterud, Freddy Fjellheim. Alle disse, både filosofene og forfatterne, har vært eller er aktive i Forfatternes Klimaaksjon. Alle har skrevet bøker og essays om behovet for å skape mer økologiske og holistiske bevissthetsformer.

De ser ut til å mene at miljøkrisen krever at vi overvinner det mekanistiske natursynet, basert på menneskets herredømme og kontroll, som har rådet i Vesten siden det vitenskapelige gjennombruddet på 1600-tallet.

Blant skjønnlitterære forfattere bør også Carl Frode Tiller trekkes frem. Tiller er i år innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Begynnelser. Boken spenner en større, ikke-antroposentrisk himmel over det tidsriktige klima- og miljøengasjementet. Hovedpersonen i boken leter etter et nytt språk for få folk til å våkne opp og forstå alvoret med utryddelsen av arter og ødeleggelsen av økosystemer.

Flere andre saksprosaforfattere og journalister er også kandider til medlemskap i natur-poetokratiet: Maja Lunde med den internasjonale bestselgeren Bienes historie. Journalisten Ole Mathismoen, som i mange år har skrevet om miljø- og klimaspørsmål i Aftenposten. Og i nettmagasinet Harvest skriver flere journalister om opplevelser, erfaringer og sammenhenger i naturen, for å skape engasjement og følelser for noe annet enn oss selv og vår egen kultur.

Skal vi vurdere den politiske innflytelsen til profetene, er det verdt å merke seg at den viktigste saken i deres opprinnelige program, befolkningsspørsmålet, sjelden eller aldri berøres i dag. Da William Vogt i 1948 skrev Road to Survival, hadde verden knappe 2,5 milliarder innbyggere.

I dag er befolkningen økt til 7,6 milliarder – mye takket være Norman Borlaugs grønne revolusjon. Spørsmålet om menneskearten i kraft av sitt store antall har blitt et problem, er noe de fleste i miljøvernbevegelsen helst unngår å snakke om.

Det er kanskje et ekstra sårt punkt, fordi det heller ikke løses ved at ressursforbruket fordeles mer rettferdig. Tvert imot, en mer rettferdig verdensorden ville bare ha gjort ting verre. Det er flere mennesker i verden som da ville fått økt sitt forbruk, enn rike mennesker som ville fått en tilsvarende forbruksreduksjon.

Profetens manglende politisk innflytelse skyldes hovedsakelig to forhold: For det første støter profetenes nullvekstvisjon mot logikken i internasjonal politikk. Alle stater må bruke stadig mer ressurser bare på å opprettholde det relative militære styrkeforholdet. Gitt den tette forbindelsen mellom økonomisk og militær styrke, vil ensidig økonomisk forsiktighet og moderasjon være like dumdristig som ensidig nedrusting.

Det å gå tilbake til et lavere økonomisk nivå ikke et rasjonelt alternativ. Interstatlig rivalisering fører til økt kompleksitet i samfunnet og økt ressursforbruk uansett kostnader, både menneskelig og økologiske. Maktrealismen i internasjonal politikk velter naturprofetenes program.

For det andre har profetenes krav om redusert forbruk en tendens til ikke å bli satt ut i livet, selv når selverklærte miljøpolitiske partier kommer i maktposisjon. SV hadde som en del av sitt partiprogram fra 2005 til 2009 at det private forbruket måtte ned av hensyn til miljøet. Under finanskrisen i 2008 oppfordret likevel finansministeren fra SV, Kristin Halvorsen, til økt shopping og pengebruk for å redde arbeidsplasser.

Hvilke partier og organisasjoner tilhører trollmannssiden i den miljøpolitiske debatten? Klimasaken har definert miljøkampen på nytt. Nye konfliktlinjer og allianser på tvers av det gamle skillet mellom profeter og trollmenn har blitt dannet. Den enkleste oversikten får vi ved å skille mellom fossile og fornybare trollmenn.

Fossile trollmenn mener fossil energi i overskuelig fremtid vil forbli en viktig del av verdens totale energimiks, selv innenfor Parisavtalens mål om å begrense verdens klimagassutslipp. Ved å fortrenge kull, kan særlig norsk gass spille en viktig rolle i å redusere klimagassutslippene i verden. Fossile trollmenn krever at rammebetingelsene for oljenæringen opprettholdes, slik at selskapene forsetter å investere i utbyggingen av nye felt.

Fossile trollmenn tar også kampen for oljeleting i sårbare områder nær iskanten i nord og vil ha utredet konsekvensene av å bygge ut oljefelt i Lofoten, Vesterålen og Senja. Fossile trollmenn argumenterer for nye arbeidsplasser og nye oljemilliarder til videre utbygging av den norske velferdsstaten.

Blant de norske politiske partiene er Frp det tydeligste fossile trollmannspartiet. Argumentasjonen til interesseorganisasjonen Norsk olje og gass – heftig og begeistret fremført i offentligheten av organisasjonens sjef Karl Eirik Schjøtt-Pedersen – blir også lyttet til i Arbeiderpartiet og Høyre, de to store styringspartiene i Norge.

Begge partiene forstår betydningen av oljenæringen for finansieringen av den norske velferdsstaten. Langt inn i både Høyre og Arbeiderpartiet er det likevel en voksende forståelse av at faren for global oppvarming gjør at den økonomiske veksten bare kan fortsette hvis vi omstiller oss til et fornybart energisystem.

Det mest profilerte fornybare trollmannspartiet i Norge, er Venstre. Med sitt slagord om grønn vekst og grønn kapitalisme, har Venstre gått i bresjen for å skape et subsidiert marked for elbiler i Norge, og partiet var pådriver for etableringen av et statlig fond for investeringer i fornybar teknologi.

Partiet Venstre utgjør det ene hjørnet i det jeg vil kalle det grønne jerntriangelet av fornybare trollmenn i miljødebatten. Det andre hjørnet i triangelet utgjøres av de ideelle stiftelsene Bellona og Zero, som begge samarbeider tett både med private gründere og offentlige aktører i den fornybare sektoren.

I det tredje hjørnet av det grønne triangelet står avisen Dagbladet. Både på lederplass og gjennom faste kommentatorer som Geir Ramnefjell drives en kampanjejournalistikk mot fossile trollmenn.

Talspersoner for det grønne jerntriangelet vil at politikerne skal revidere rammebetingelsene og skatteregimet for petroleumsnæringen, slik at staten ikke taper penger når det grønne skiftet gjør nye oljefelt samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Dessuten bør staten investere mer oljepenger i fornybar energi og andre fremtidsnæringer for å gjøre slutt på vår oljeavhengighet. Vi må bruke mer oljepenger for å kvitte oss raskere med oljen!

Debatten om Norges tilknytning til EUs energibyrå ACER viste at det grønne triangelet oppfordrer til en samordning av norsk energipolitikk med EU. Det grønne triangelet vil at Norge skal slutte seg til et felles strøm- og gassnett i Europa. Ved å bygge flere overføringskabler kan norsk vannkraft utveksles med sol og vind fra kontinentet. En solidarisk innsats for å minske avhengigheten av kull i deler av den europeiske elektrisitetsproduksjonen bør ikke stoppes av frykten for at strømprisene her hjemme skulle bli litt høyere, ser ut til å være tankegangen.

Grønne trollmenn kjemper for å redde verden fra global oppvarming. Profetene advarer om at man i iveren etter å redde klimaet, kan ødelegge mye natur. For eksempel vil en storstilt utbygging av vindkraft i Norge lett komme i konflikt med tradisjonelle verneinteresser, og vi vil få en reprise av striden om utbygging av vannkraftressursene. Heier, skog og fjell som må vike for 450 vindmøller på Trønderlagskysten, er bare begynnelsen. Byggingen og den regelmessige fornyingen av alle sol- og vindkraftinstallasjonene er dessuten ikke fornybar.

Infrastrukturen til sol- og vindkraft er avhengig av store mengder råstoffer, og sol- og vindkraft setter et uforholdsmessig større fysisk fotavtrykk enn andre energityper. Mens sporene etter for eksempel vindmøller – og inngrepene i landskapet de medfører – er synlige i Norge, foregår jakten etter råstoffene for å bygge dem langt vekk, ofte i fattige land.

Profeter tror på bærekraftig tilbaketrekning, trollmennene på bærekraftig vekst. Begge posisjonene virker fra motsatt hold helt uforståelige og meningsløse: Fra profetenes ståsted ofrer trollmennene naturen til den absurde ideen om fortsatt vekst i en endelig verden.

For trollmennene, derimot, er det ikke bare absurd, men misantropisk – ja, direkte umoralsk – ikke å bruke den nødvendige kunnskapen og teknologien til å skaffe verdens fattige tilgang på energi, mat og penger.

Kronikken er en forkortet versjon av et essay i siste nummer av Samtiden, som lanseres denne uka.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.