ANMELDELSE: «Sangen om en brukket nese» er en usedvanlig spennende og morsom fortelling om et usedvanlig trist tenåringsliv. Vi er knapt i februar, men kanskje har jeg allerede lest en av årets beste norske barnebøker.
Bart er 13 år og bor i sosialbolig sammen med sin overvektige og alkoholiserte mor. På fritida synger han opera på do, og forsøker å komme seg gjennom boksetreninga uten å slå. I friminuttene står han sammen med alle de som heller ikke har noen å stå sammen med, men i timene får han sitte ved siden av populære Ada.
Lett tone
Det er den korte presentasjonen av hovedpersonen i Arne Svingens nye roman. Lagt i munnen på Bart selv, er den langt fra dyster. Språket tilhører en person som er vant til å dekke over det negative og framheve det positive.
Innimellom snakker han direkte til leseren: «Håper ikke det blir for mye selvskryt. Sorry.»
Kontrasten mellom elendigheten og den lette tonen blir komisk. For eksempel når en mann fra Hafslund kommer på døra for å skru av strømmen, og Bart resonnerer: «Sånt kan jo skje alle. Det er mye man skal huske på i en travel hverdag, og regninger er sikkert særlig lette å glemme. Heldigvis kommer jeg på at jeg holder på å dø.» Deretter forteller han en tilsynelatende innøvd løgn om at han sover i et oksygentelt om natta for å få puste.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sårhet i bunn
Bart er ikke helt ærlig med seg selv, og dermed heller ikke med leseren. «Det fine med livet er at man aldri vet hva som skjer. Litt som om hver dag er en presang. Pakk opp og se hva du får», sier han, med referanse til den like overpositive filmfiguren Forrest Gump, som mente at livet er som en konfekteske.
Tørrvittighetene kommer tett i boka, men det er en sårhet i bunn. Er Bart virkelig så positiv som han gir seg ut for? Eller har han egentlig bare resignert? Han forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen, men det virker ikke som han har noen ordentlig tro på at den kan bli bedre. Spesielt når det gjelder sin egen sosiale status og mobilitet, er han pessimistisk. Men han tar feil - mirakler skjer i denne boka som i virkeligheten.
Klisjéfri
Språket og persontegningene er troverdige, og boka er full av treffende formuleringer og enkeltscener. Særlig god er beskrivelsen av hvordan Bart lærer å sykle av sin narkomane nabo.
Dette er ingen spenningsbok, likevel er den vanskelig å legge fra seg.
Spenningen knytter seg først og fremst til hvorvidt alt kommer til å ordne seg for Bart. Vil han finne faren sin? Vil mora slutte å drikke? Vil han og Ada bli kjærester? Vil han klare å synge på sommerfesten? Det kunne endt i en saus av klisjeer, men Arne Svingen styrer unna alle sammen, helt til siste side.
