Regjeringens overdosestrategi:

Dette kan være starten på en revolusjon på rusfeltet

Utviklingen har gått tregt, men nå ser det faktisk ut som regjeringens ruspolitikk og overdosestrategi endelig er revet løs fra det vi kan kalle «forbudstidens åk.»

Bedre behandling: Spaltist Nicolay Johansen roser regjeringens overdosestrategi. Foto: Erlend Aas / SCANPIX
Bedre behandling: Spaltist Nicolay Johansen roser regjeringens overdosestrategi. Foto: Erlend Aas / SCANPIXVis mer
Meninger

I disse dager lanserer regjeringen en ny overdosestrategi. Den inneholder en rekke tiltak som faktisk kan forventes å fungere og ikke minst, vitner den om at den bebudede «rusreformen» kan revolusjonere behandlingen av behandlingen av folk med ruslidelser.

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Samtidig er det krefter i den samme regjeringen som arbeider hardt for å gå tilbake til den særdeles dødelige politikken vi er i ferd med å legge bak oss.

Etter tusenårsskiftet har ca. 260 mennesker årlig mistet livet av narkotikarelaterte årsaker. I 2017 døde 247 mennesker av «narkotikarelaterte» årsaker. Det er en liten nedgang fra 2016, men det store bildet er at vi Norge har et stabilt svært høyt antall mennesker som dør på denne måten. Av disse døde 192 av «overdose».

Fra vi startet å telle i 1977 er det samlede tallet dødsfall etter overdose nærmere 7000. Langsomt har det blitt utviklet tiltak som faktisk virker for å redusere tallene. Utviklingen har gått tregt, men nå ser det faktisk ut som regjeringens ruspolitikk og overdosestrategi endelig er revet løs fra det vi kan kalle «forbudstidens åk»: de ser helt pragmatisk på måter å redde liv uten å la det inngå i et regnestykke med signaleffekter og symbolske markeringer.

Ti-årene har gått, og ingen tiltak har fått tallene ned. I den nye overdosestrategien tar man et større og mer helhetlig blikk på mennesker i fare for å dø av overdose. Regjeringen serverer en rikholdig tiltakspakke, og det i seg selv forteller at de er resultatorientert. De nøyer seg ikke med å ha funnet på noe for å vise at noe gjøres.

Innføringen av pakkeforløp vitner om at de tar målgruppens rettigheter på alvor, selv om tiltaket ikke er ferdigutviklet. Åpning for «test-kits» er en regelrett revolusjon på rusfeltet. Det å sjekke de ulovlige stoffenes innhold for å hindre bruk av særlig farlige sammensetninger har vært bannlyst for at man i kriminalpolitisk forstand har villet unngå å sende feil signal.

Det mest virksomme tiltaket blir etter alt å dømme det å utvide «lavterskel LAR». LAR er forkortelsen for den medikamentbaserte behandlingen som tilbys denne målgruppa. «Lavterskel LAR» betyr at det skal bli lettere å få metadon og andre medikamenter for de som bruker heroin og lignende legemidler og som ikke er pasienter i LAR.

Samtidig er det gamle regimet ikke langt unna. Kristelig Folkeparti uttrykte i forbindelse med regjeringsforhandlingene at det å reversere utviklingen i LAR var deres fremste ønske, og lenge var nestleder Bollestad aktuell som ny helseminister. Dette er fortsatt viktig for dem, og ville betydd en tilbakevending til forbudstidens ekstradødelige politikk.

Å gjøre det vanskeligere å komme inn i LAR, og lettere å bli kastet ut, er det motsatte av å redde liv. Det er en oppskrift for flere overdosedødsfall. Noen tall vil gjøre dette helt klart.

I 2017 var nærmere 8000 mennesker pasienter i LAR. Av disse var det 122 som døde. Av disse var overdose bare regnet som dødsårsak i 16 tilfeller. Det er nesten ingen.

192 minus 16 er 176.

Hvem er de som dør av overdose, når de ikke er pasienter i LAR? Det er i alle fall mennesker med omfattende og problematisk bruk av heroin og lignende rusmidler. Hvor mange mennesker finnes i denne situasjonen som ikke mottar medikamentassistert hjelp og rehabilitering?

Noen anslag sier at LAR i dag når ut til halvparten av alle i målgruppen. Det betyr i så fall at det er 7500 der ute som hadde hatt bruk for LAR-medisiner, som ikke får det.

Det er likevel ikke alle som bruker heroinlignende rusmidler i stort omfang som faller inn i målgruppen. Man har for eksempel sett et stigende innslag av mennesker med bedre stilling i samfunnslivet blant overdoseofrene de seneste årene. De vil ikke nødvendigvis være i målgruppen. SERAF, forskningsinstitusjonen som følger LAR tettest, anslår at målgruppen man ikke fanger opp med dagens ordning er 3000.

Samtidig skrives årlig 700 personer inn og ut av LAR. Det betyr at det er en relativt stor gruppe mennesker som er svingdørspasienter. Mange av de 3000 har vært i LAR, og mange av de 7500 er på vei ut. Det er en stor gruppe med omfattende problemer, inkludert problemer med rusmidler som ikke finner seg til rette i LAR.

Hvordan man enn regner på det, er dødeligheten blant de som ikke får LAR-medisiner svært høy. 176 av det høyeste anslaget for heroinister utenfor LAR på 7500, er 2 %. 176 av det laveste anslaget 3000, er nærmere 6 %. Realiteten ligger et sted mellom disse tallene. Vi har med andre ord en gruppe i samfunnet som lever med en overdosedødelighet på 2-6 % årlig.

Vi vet at mennesker med store rusproblemer har større forekomst av fysiske, psykiske og andre traumer enn befolkningen ellers. Amerikanske undersøkelser (den såkalte ICE-forskningen til Feletti) viser kontinuerlig at de som går så langt som å innta rusmidler med sprøyte har 46 ganger så høy forekomst av traumer fra oppveksten som den øvrige befolkningen.

All anekdotisk erfaring tilsier også at lignende sammenhenger gjelder i vår del av verden (se for eksempel historien om Siw som har ført til oppvask i Stavanger, og norske Wenche som får heroin i Odense i Danmark). Spredte undersøkelser tyder på at helsesituasjonen i målgruppa er svært dårlig. De som er i målgruppa men ikke får medisin kalles ofte for «hard to reach». Det er gode grunner til å anta at de som er i denne gruppa har enda flere av disse omtalte helseplagene enn gruppa for øvrig.

Vi har med andre ord en gruppe i samfunnet med dårlige livserfaringer, dårlig helse og svært høy forekomst av dødelighet, inkludert at rundt regnet 1 av 25 dør av overdose hvert år.

Hvorfor er det en stor gruppe i målgruppa for LAR, som ikke er i LAR? Hvorfor er de «vanskelig å få tak i»? Svaret er etter alt å dømme at de 1) ikke får (tilstrekkelig) nytte av medisinene til blir tilbudt, 2) mistrives med måten de blir behandlet i LAR. Hva annet kan være grunnen til at det står så mange utenfor LAR, og at det er så stor gjennomtrekk?

Dette har nå regjeringen endelig tatt inn over seg, og deres nye overdosestrategi retter seg spesifikt mot denne gruppa.

Fra opprettelsen av LAR i 1998 har ordningen reddet tusenvis av liv. De startet som et langt strengere regime, der man kastet ut pasienter for å bruke de medisinene de var diagnostisert som avhengige av. Man hadde høy terskel for å komme inn og lav toleranse for pasientgruppas særegenheter.

Gradvis har LAR blitt mer fleksible, men de er fortsatt nådeløst strenge, først og fremst når det gjelder medisinvalg og henteordninger. Når man tenker på hvor utsatt målgruppen er, fremstår LAR som nokså gjerrig utformet. Dette samtidig som LAR har hjulpet og reddet langt flere mennesker enn noen andre instanser i samme periode.

Men det er denne utviklingen KrF vil snu. De ville at det skulle være vanskeligere å oppnå pasientstatus, og det skulle være lettere å bli «kastet ut». De fikk ikke gjennomslag i regjeringsforhandlingene, men KrF målbærer her det som var norsk politikk i femti år. Tankegangen har vært at terskelen for hjelp i LAR skal være så høy at så mange som mulig «tar seg sammen» og blir rusfrie.

På den måten har man bygget et system gjennomsyret av mistenksomhet, og der det å spørre pasienten om hva de trenger lett blir et fremmedord.

Hvor mange har det som informantene til antropologen Aleksandra Bartoszko, som opplevde at det å fortelle hva hun ønsket seg, ble avfeid som forsøk på manipulasjon?

Det er fortsatt lang vei å gå før vi er kvitt forbudstidens ruspolitikk, men det som skjer nå er et stort skritt i riktig retning.

Jeg er vanligvis en nådeløs kritiker på dette feltet, men akkurat nå er det tid for å feire at fattige og utarmede mennesker endelig blir tatt på alvor, og at hjelpen ikke lenger skal underordnes kriminalpolitiske regnestykker og symbolske markører.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.