FENGSEL: Trandum er et fengsel! Fire meter høye gjerder, piggtråd, låste dører, celler. De kan kalle det hva de vil - det ER et fengsel, skriver Gry Herland.

Foto: Marte Christensen / NTB scanpix
FENGSEL: Trandum er et fengsel! Fire meter høye gjerder, piggtråd, låste dører, celler. De kan kalle det hva de vil - det ER et fengsel, skriver Gry Herland. Foto: Marte Christensen / NTB scanpixVis mer

Asylpolitikk:

«Dette må aldri skje igjen»

Nå er vi der igjen. Vi har sluttet å se menneskene. Vi ser bare gruppene. Vi gir etter for retorikken, og lar den bli de nye sannhetene.

Meninger

Jeg har akkurat kommet hjem fra Polen-tur sammen med en flott gjeng med 10. klassinger. Det å få dele en så viktig del av vår nære historie sammen med ungdom har vært en stor opplevelse. Intense dager og mange sterke inntrykk setter spor i oss alle.

Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet Vis mer

Noen av oss reagerer umiddelbart og spontant, mens andre trenger noen dager på å fordøye det hele. Jeg kobler min egen opplevelse av turen til to ting. Den ene er min kjære mormor som nå er død. Den andre er til dagens håndtering av mennesker på flukt.

Først til det første. Min mormor var en ung kvinne under andre verdenskrig. Hun ble aldri fengslet, men hadde allikevel mange tøffe erfaringer fra krigen. De var syv søsken - og det var lite mat. På sine eldre dager så gikk hun alltid og samlet på mat. Hun husket nok bare hvor sulten hun hadde vært da hun var ung. Hver gang min mormor fortalte fra krigen avsluttet hun alltid med den samme setningen: «Dette må aldri skje igjen».

Så til det andre. Når jeg hører guiden fortelle idag om hvordan tyskerne behandlet sine fanger, så slår det meg hvor mange paralleller det er til dagens flyktningpolitikk. Jeg skal nevne noen av dem.

Vi og Dem. Retorikken som blir brukt i dag skiller mennesker inn i ulike kategorier. Noen omtaler mennesker på flukt som lykkejegere, økonomiske migranter, flyktninger, dublinere, flyktninger som oppholder seg ulovlig i landet. Denne kategoriseringen fjerner identiteten til den enkelte. Det gjør at vi slutter å forholde oss til den enkelte, men til grupper.

Under andre verdenskrig var det jødene, sigøynerne, russerne, og så videre. I dag snakker vi om asylbarna, lykkejegere, dublinerne, de papirløse. Det å lage en distanse mellom oss mennesker er helt ulogisk. Vi må behandle folk som folk uavhengig av hvilket pass du kan fremvise eller hvilken status du har.

Navn - Tall. Da fangene ble satt i leire for over 70 år siden fikk de utlevert et nr. De ble aldri omtalt ved navn. De var bare et nummer. I vår måte å behandle asylsøknader på så får alle et nummer. Nærmere bestemt et Duf. Nr. En asylsøker kan ikke få vite noe om sin sak før han eller hun har oppgitt sitt Duf nr.

På mottakene håper jeg virkelig at de blir omtalt med navn, men jeg vet dessverre om skrekkeksempler fra mottak som omtalte sine beboere med romnummer. Det med navnet vårt er jo noe av det mest personlige vi har. Når vi klarer å håndtere fem millioner nordmenn ved hjelp av navn og fødselsdato, så må vi kunne fikse 30 000 asylsøkere på samme måte.

Personlige klær. Ved ankomst til en konsentrasjonsleir så ble folk bedt om å kle av seg, for så å få tildelt en stripete fangedrakt. Dette igjen for å svekke individet, og forsterke gruppefølelsen. Når asylsøkerne våre kommer til ankomstmottak, så får de utdelt en klespakke av dårligste kvalitet. Der er ingen differensiering. Det betyr i praksis at ingen får det de egentlig trenger.

Spesielt i 2015, når ankomster var høye, så ble alle by og bygder invadert av mørkeblå treningsdresser. Jeg har drevet asylmottak i Hemsedal i åtte år, og vi har vært helt avhengig av bygdas gavmildhet for å kunne ha folk ute på aktiviteter på vinterstid. Luer og hansker i akryl er helt ubrukelig på fjellet

Bryte folk ned. En av torturmetodene vi ble fortalt om i leirene var å sette folk alene i et rom på en liten krakk. Der satt de og ventet. Noen ganger satt de der i noen timer, andre ganger satt de der i flere døgn. Ventetid var en billig og effektiv torturmetode. Folk knakk samme av å gjøre ingenting. Å bo på asylmottak er en lang ventetid. Å vente i 18 måneder på et asylintervju er tortur.

At det skjer med barn er helt forkastelig. I asylmottak i dag er det tilbud om aktiviteter. Det burde vært pliktig oppmøte på både norskopplæring, arbeidspraksis og dugnader. Det er ønsket fra beboerne. De fleste har vært hardtarbeidende folk der de kommer fra.

Jeg har sett hundrevis av unge mennesker som flytter inn i mottak. Når de kommer har de håp i øynene. Etter tre- fire måneder med venting subber de rundt med tomme blikk, og det er et ork å gå ut med søpla. Det er ikke vond vilje. Det er ventetiden som har tatt dem.

Boforhold. Brakkene som fangene bodde i var tettpakket med folk. Smale køyesenger måtte deles med flere, og der var ingen mulighet til privatliv noe sted. Boforholdene i norske asylmottak er bedre. Det er allikevel trangbodd og med dårlige muligheter til å være privat.

Om en kunne garantere for en maksimal botid i mottak på mellom 6- 12 måneder, så tenker jeg at standarden «nøktern og forsvarlig» kan være akseptabel. En av mine beboere har nå bodd 14 år i mottak. 14 år!

Kriminalisering. Under andre verdenskrig ble folk fengslet av alle mulige årsaker. Enten det var politiske /religiøse/ etniske årsaker , så ble de fengslet og sendt i leire uten dom. I dag blir unge gutter som nærmer seg 18 år sendt til Trandum for å forhindre at de rømmer videre. De blir altså kriminalisert på grunn av alder.

Akkurat nå sitter en av mine gutter på Trandum. Han har fått avslag fra UDI. Han er akkurat blitt 17 år. Han gikk i 10. klasse fram til i sommer. Han har en ankesak til behandling i UNE.

Nå er alderen plutselig oppjustert, og han sitter i fengsel. UDI og PU liker å kalle Trandum for en interneringsleir. Jeg har vært der. Det er et fengsel! Fire meter høye gjerder, piggtråd, låste dører, celler. De kan kalle det hva de vil - det ER et fengsel.

Så tilbake til min gamle mormor. Hun som sa gang på gang: «Dette må aldri skje igjen.» Jeg beklager mormor, men nå er vi der igjen. Vi er sluttet å se menneskene. Vi ser bare gruppene. Vi gir etter for retorikken , og lar den bli de nye sannhetene.

Vi lar oss skremme til å tenke Vi og De, i stedet for å tenke OSS. Vi skaper en frykt som hindrer oss i å bruke hue. Beklager mormor. Jeg skammer meg mormor. Jeg vet at du synes vi burde vite bedre. Nå skjer det igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook