Iran:

Dette øker faren for at Norge blir dratt inn i en ny krig

Regjeringen signaliserer at den er klar for å bistå USA i konflikten med Iran. Vi er det lydige landet, skriver John O. Egeland.

Føyer seg: Regjeringen og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Foto: AFP / NTB scanpix
Føyer seg: Regjeringen og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. Foto: AFP / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Ingen skal påstå at regjeringen ikke er lydhør. Særlig når den blir tilsnakket av USAs utenriksminister og Norges Rederiforbund. Da kan det gå så fort i svingene at selv en forsvarsminister har problemer med å følge med. Bare se på hva som skjedde i forrige uke.

Onsdag var forsvarsminister Frank Bakke-Jensen tydelig for første gang den uka. Da uttalte han at Norge ikke skal delta i en marinestyrke i Persiabukta. «Det er ikke aktuelt», sa han til NTB og VG. Torsdag snudde Bakke-Jensen etter samtaler med den amerikanske utenriksministeren Mark Esper og en bekymret telefon fra John Hammersmark, beredskapssjef i Rederiforbundet. Ifølge Klassekampen.

Fredag morgen forklarte Forsvarsdepartementet at det hele dreide seg om en misforståelse mellom statsråden og journalistene i VG og NTB. En klassiker i bortforklaringens metodebok. Etter noen timer ble også dette korrigert: Det var statsråden som hadde misforstått NTB og VG.

Fredag ettermiddag kom siste akt i dette politiske kammerspillet. I en e-post til Klassekampen forklarte Forsvarsdepartementet at Norge har mottatt en forespørsel fra USA om «bidrag til en form for mekanisme for å styrke sikkerheten for skipsfart i Hormuzstredet». Regjeringen stiller seg «positive til USAs initiativ», men mener det er behov for mer informasjon før den foretar en vurdering av eventuelle norske bidrag.

Denne kuvendingen er en uverdig forestilling som viser svakheter både når det gjelder håndtering og substans. En statsråd og et departement som ikke kan holde tunga rett i munnen når det blåser en mild politisk bris, er neppe forberedt på storm og ekte krise. Det verste er likevel endringen i standpunkt. Noen ord fra vår viktigste allierte, og fra mektige næringsinteresser bidrar åpenbart tungt til at regjeringen legger om politikken. Denne mangelen på selvstendighet er direkte urovekkende.

Som en stor og viktig aktør i internasjonal skipsfart har Norge tydelige interesser av global handel og sikker adgang til havner og seilingsruter. Det gjelder også Persiabukta der en vesentlig del av verdens oljefrakt foregår. Området har i flere tiår vært et urolig konfliktområde – imellom en krigssone. Likevel er det ikke gitt at Norges eneste eller viktigste interesser i denne konflikten gjelder skipsfartens inntekter eller forholdet til USA.

KRITISK: Per Sandberg karakteriserer partikameratene Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde som kunnskapsløse og uten peiling. Reporter: Gunnar Hultgreen Video: Henning Lillegård/Dagbladet Vis mer

Donald Trumps risikofylte krigsspill overfor Iran viser hvordan Norges allianseforhold til USA er blitt stadig mer problematisk. USA fører nå en utenriks- og sikkerhetspolitikk som i betydelig grad er i strid med norske interesser.

Det framgår – riktignok indirekte og dårlig kamuflert – i stortingsmeldingen om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid. Å forsvare og styrke en internasjonal rettsorden og multilateralt samarbeid er en realpolitisk kjerneinteresse for Norge. Det henger sammen med våre territorielle, ressursmessige og økonomiske særtrekk. Trumps USA beveger seg i motsatt retning på en rekke internasjonale områder.

Samtidig har Norge et tungt behov for USA og NATO når det gjelder militært forsvar. Til nå har det vært en politisk doktrine at krigene i Afghanistan og Libya egentlig var bidrag til forsvaret av Finnmark og Norge. Å være våpenbror skulle sikre hjelp fra USA hvis Norge får behov for militær støtte. Det er en slik forståelse som ligger til grunn når regjeringen nå forbereder et militært bidrag i Persiabukta.

Det er høyst uklart om denne doktrinen har noen reell verdi. Om Russland foretar begrensede operasjoner mot deler av Finnmark eller Svalbard, vil nok graden av hjelp bli avgjort av helt andre faktorer enn Norges innsats i Afghanistan, Libya og Syria/Irak. Vi må uansett ha et forsvar som har kraft og kvalitet til å stanse en fiende til hjelpen kommer. Det er et ansvar ingen andre land kan overta.

Viktigst er uansett at en ny krig i Midtøsten vil være en katastrofe av enorme dimensjoner, og med internasjonale virkninger som er umulige å forutse. Det er helt klart i Norges interesse at krig unngås, og mange ganger viktigere for befolkningen i de landene som kan bli dratt inn i striden.

Derfor er det svært urovekkende at Solberg-regjeringen så raskt føyer seg etter USAs ønsker om bistand i konflikten med Iran. At det pakkes inn som beskyttelse av norskeid skipsfart, er en tynn kamuflasje. Også slik beskyttelse kan kjøpes for dyrt. Det er dessuten grunn til å undre seg: Har regjeringen ingenting lært av de forrige krigene Norge deltok i? Antakelig ikke. Å være en lydig alliert er viktigere enn krigens konsekvenser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.