ÅPEN: Mitt inderlige ønske er at de som strever skal slippe å føle "at de bare må ta seg sammen", skriver Kristin Oudmayer.
Foto Kristin Svorte / Dagbladet
ÅPEN: Mitt inderlige ønske er at de som strever skal slippe å føle "at de bare må ta seg sammen", skriver Kristin Oudmayer. Foto Kristin Svorte / DagbladetVis mer

Dette skal du ikke måtte klare alene

En dag i slutten av februar gikk det slik det måtte gå.

Debattinnlegg

I forrige måned satt jeg som alltid og grublet over hva jeg burde skrive om i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. De siste årene har jeg skrevet om åpenhet, ensomhet og inkludering - temaer jeg jobber med til daglig. Temaer jeg skriver bøker om, og stadig snakker om i foredrag. Engasjementet er brennende og inderlig, selv etter mange år, og jeg kunne derfor ha skrevet om det også denne gangen. Men noe har endret seg - i meg. Noe det er skummelt å fortelle om, men som likevel kan og bør fortelles. Tror jeg.

Mange vil beskrive meg som et typisk Ja-menneske. En som kaster seg rundt, som bretter opp ermene og trår til uansett når det måtte være. En som jobber sent og tidlig. En som er tilgjengelig og aktiv i sosiale medier. En som liker å være sammen med andre mennesker. Som er fleksibel, og som klarer å lirke det til, så selv det som virker umulig å rekke, blir gjort. Det er ikke sjelden jeg hører fra venner og bekjente at de ikke forstår hvordan jeg rekker alt. Noen med beundring i stemmen, andre mer anklagende og med tilføyelser om at alt virker så lett for meg, og at jeg lever et liv i sus og dus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forrige avsnitt er ingen skryteliste. Det er en beskrivelse av den grenseløse versjonen av meg selv. Den som gjennom mange år har forsøkt å lande hver eneste ball som har blitt kastet til meg. Som har trodd at hver eneste vellykket landing har vært livsviktig, og som har fått næring av skryt. Den versjonen som ikke har tatt godt nok vare på meg selv, og heller ikke alltid har tatt meg tid til å prioritere de aller nærmeste (selv om jeg ofte har klart å innbille meg selv det motsatte). Det er overhodet ingenting å skryte av. For selv om "saken" alltid har vært god og viktig, har alt og alle andre blitt mindre viktige.

Det er vanskelig å si nøyaktig når endringen startet, men det jeg vet, er at jeg for cirka et år siden hadde en vanvittig forkjølelse jeg ikke ble kvitt på mange uker. Jeg måtte for første gang avlyse foredrag og andre viktige avtaler. Det var rett og slett ikke mulig å få til alt, selv om jeg prøvde. Midt oppi dette ble det, etter en lang og spennende prosess, klart at prosjektet jeg hadde jeg jobbet med i mange år, ikke lenger «bare» skulle være et prosjekt, men bli et fast program — og jeg skulle bli fast ansatt. Jeg var så ufattelig lettet og glad — og samtidig så forferdelig sliten.

Det begynte å nærme seg jul, og jeg husker jeg tenkte at om jeg bare klarer å holde ut til jul — kjøre den årlige julekampanjen, gjøre unna intervjuer og så lande ved siden av juletreet og senere i en solseng på Lanzarote, så vil alt bli bra. Det var bare ferie jeg trengte, ikke sant?

Men tungsinnet snek seg på. Tanker som både skremte meg og gjorde meg forvirret, meldte sin ankomst. Tanker om at jeg nå var i ferd med å bli avslørt — at «alle» skjønte at jeg ikke var kompetent og at jeg hadde holdt omgivelsene for narr i alle disse årene. Tanker om at jeg ikke fortjente jobben min, og heller ikke alle gode ord. At jeg egentlig ikke har prestert noe som helst, og om jeg bare hadde jobbet hardere, vært smartere og mer intellektuell, så ville alt vært annerledes. Tanker om at jeg hadde lurt folk, og at det nå ville bli synliggjort for «hele Norge». Jeg fikk også tanker om at jeg var verdens dårligste mor, en elendig kjæreste og at det var mye jeg burde gjøre annerledes. Etter hvert konkluderte jeg rett og slett med at jeg ikke var et godt menneske som fortjente noe bra.

Jeg begynte å sove dårlig og lite, og kunne våkne midt på natten med hjertebank. Jeg kunne ligge timevis i mørket å tenke på situasjoner jeg burde unngå fordi jeg ikke hadde noe å snakke om, og heller ikke kunne svare på enkle spørsmål om faget mitt. Jeg ble stadig overrasket når folk viste til ting jeg hadde sagt eller skrevet. Jeg kunne rett og slett ikke fatte at det var jeg som hadde sagt og skrevet akkurat det som ble nevnt. I samme periode kunne jeg også lete etter bilen i 10-15 minutter uten å huske hvor jeg hadde satt den fra meg. Og det var ikke sjelden jeg måtte dra på butikken to ganger for å få med alt jeg trengte. Jeg var i ferd med å bli fullstendig tom.

Likevel smilte jeg og var ovenpå da jeg var hos legen til en kontroll rett før jul. Planen var egentlig å fortelle ham hvordan jeg hadde det, men da jeg så ham — på en relativt god dag — virket det hele så fjernt et lite øyeblikk, og jeg sa til meg selv at det bare gjaldt å ta seg sammen frem til juleferien. Julen kom og gikk, og jeg brettet som vanlig opp ermene i begynnelsen av januar. Men det var ikke med samme glød og forventning som tidligere. Hver minste lille ting var et ork. Jeg hadde vondt i kroppen, stadige migreneanfall og langvarig hoste. Og når jeg tenker tilbake på årets første to måneder, er det to setninger som står klart for meg. Setninger jeg både tenkte og sa til det kjedsommelige for mine nærmeste: Jeg er så sinnsykt sliten! Og: Nå må jeg ta meg sammen — jeg har så masse å gjøre...

Men jeg hadde egentlig ikke så mye å gjøre — det var bare en følelse som hang igjen. Det indre og langvarige stresset slapp ikke taket, selv om livet var roligere. Hjernen jobbet fortsatt på høygir, og katastrofetankene slapp ikke taket. Samtidig hadde jeg alvorlig sykdom i familien, og bekymringer som også var høyst reelle, men jeg klarte ikke lenger å skille det ene fra det andre.

En dag i slutten av februar, gikk det slik det måtte gå. En ettermiddag jeg satt alene på kontoret, måtte jeg løpe på toalettet for å kaste opp etter å ha avtalt et nytt foredrag, og samtidig fått en mail fra nok en fortvilet mor. Det virket fullstendig uoverkommelig, og jeg fikk en kraftig fysisk reaksjon med gråt og hodepine. Samme kveld skrev jeg det viktigste brevet så langt i livet mitt. Et brev til legen min.

Jeg har en genfeil som gjør at jeg må gå på blodfortynnende livet ut. Dette har igjen medført at jeg i perioder må følges nøye opp av lege. Jeg har derfor vært en hyppig gjest hos min fastlege — selv om jeg har vært (og er) lite syk. Det gjør at vi kjenner hverandre godt, og at vi også snakker om betydelig mer enn akkurat medisin og blodprøver. Han er en mann jeg har stor tillit til, og som kjenner meg og min familiebakgrunn svært godt. Det er en stor trygghet. Samtidig har den en slagside, den gode relasjonen. For jeg, som gjerne vil være flink ellers, vil også gjerne være en flink og frisk pasient når jeg er hos ham. Så jeg har det med å smile pent og bagatellisere det som feiler meg. Det er så mye annet det er hyggeligere å snakke om! Men denne dagen sent i februar, rakk jeg ikke mer enn å komme inn på kontoret hans før jeg begynte å gråte og leverte ham brevet.

Måten jeg ble møtt på i det øyeblikket, ble et viktig vendepunkt. Hans første kommentar var: Jeg har lurt på når dette skulle komme, Kristin. Og jeg vil du skal vite at nå er det nok. Du skal ikke ta deg sammen mer. Nå er det alvor, og nå må du og jeg legge en god plan for hvordan du skal komme opp igjen. Dette skal du ikke måtte klare alene. Så tok han frem en kurve som viste utviklingen av stress og utbrenthet, og sa: Jeg trenger ikke lure på hva dette er. Ikke du heller.

Det ble starten på ny innsikt og viktige erkjennelser. Men også skam og tilbaketrekning. Det tok flere måneder før andre enn en nær venninne fikk vite at jeg var delvis sykmeldt. Det tok også noen uker før jeg klarte å fortelle barna mine om det. Og inntil i dag, er det fortsatt bare en håndfull mennesker som vet om det. Og årsaken til det er sammensatt.

En ting er at jeg ikke ønsker at mine egne «greier» skal kaste skygge over det jeg jobber med og for. En annen side ved det, er skammen jeg har følt. Det er så mye snakk om at folk blir sykmeldt for lett, at folk ikke tar seg sammen og at man må jobbe hardere. Og jeg har ofte tenkt det samme — både om meg selv og andre. Nå derimot, vet jeg bedre. Nå vet jeg hva som skjer når man tar seg sammen for lenge. Når man ikke tar hensyn til egne behov, og når man ikke prioriterer det som er viktigst.

Så får det heller være at jeg har blitt en kjip dame som stadig avlyser avtaler. Som har stilnet og som ikke er like aktiv og støttende som jeg en gang var. Det er ikke av vond vilje, men fordi jeg øver på å si nei — og innimellom glemmer meg og sier ja først. Målet er at jeg skal bli mye flinkere til å si nei, så jeg oftere kan si ja — til det som virkelig betyr noe, og som gjør meg godt.De siste par månedene har jeg kjent at jeg er meg selv igjen. Jeg er oppriktig glad. Jeg har overskudd. Jeg er kreativ og eventyrlysten igjen. Jeg er rolig og trygg. Jeg elsker jobben min og er tilbake for fullt etter å ha jobbet redusert en tid. Jeg har begynt å skrive og være mer sosial. Jeg virker igjen - fordi jeg har lært å si nei.

Mitt inderlige ønske er at de som strever skal slippe å føle «at de bare må ta seg sammen». At flere skal tørre å be om hjelp og snakke med noen lenge før de mister søvnen og begynner å tro at verden går under. At de møter en fastlege, eller en annen hjelper, som sier de viktige ordene:
Dette kan vi gjøre noe med, og dette skal du ikke måtte klare alene.