Dette spillet er ikke i nærheten av tv-serien

Noen burde vært sperra inne for «Prison Break»-spillet.

|||Selv om det ikke er mer enn noen få år siden «Prison Break» startet å rulle på norske tv-skjermer, hviler det for mange noe gammelt over serien.

Førstesesongens intensitet slo definitivt godt an hos seerne. Men etterhvert som brødreparet Lincoln Burrows og Michael Scofield samt resten av bøtteballetten beveget seg utenfor Fox River-fengselet, falt også seerne fra.

Når vi nå vender
tilbake til Fox River i «Prison Break»-spillet, er det ikke til å komme unna at returen føles, vel, litt forsinket.

Det kunne jo vært mulig å håpe på at forsinkelsen skyldtes at utviklerne ville lage et så fantastisk spill som mulig, og rett og slett trengte den tiden de kunne få.

Så feil kan man ta. For etter å ha spilt «Prison Break: The Conspiracy», er det tydelig hvorfor spillet lenge lå på is mens utvikler Zootfly søkte etter en ny utgiver: Dette er rett og slett ikke godt nok.

Førsteinntrykket av spillet er egentlig helt ålreit, blant annet skjønner man at det er lagt endel innsats i å få spillfigurene til å ligne på skuespillerne i serien - disse har også bidratt med stemmene sine.

Men med en gang du begynner å spille selv, skjønner du hva du har i vente. Dette er et helt nedstrippet actionspill uten snev av finesser eller engasjerende gameplay, enkelt og ikke fullt så greit.

Figuren du styrer, undercover-agent Tom Paxton, må beveges rundt omkring i fengselet for å utføre diverse oppdrag for de andre fangene. Han gjør seg gjerne til bitch i bytte mot informasjon, og klarer til tross for sin fullstendig åndfraværende tilstand å innynde seg hos gutta vi kjenner fra tv-serien.

Oppgaven din er å finne ut hva som egentlig foregår bak murene, noe du altså gjør ved å være løpegutt.

1

Typisk for et slikt oppdrag er at du blir bedt om å hente noe på et spesielt sted i fengselet, og må da snike deg forbi vakter og vaktmestre.

Ikke forvent deg noe som kan minne om snikesekvenser vi kjenner fra spill som «Splinter Cell» eller «Metal Gear Solid». Her snakker vi om snikescener av aller enkleste sort.

Kast så inn noen klatrescener som nærmest utspiller seg selv og noen slåsskamper mot andre innsatte, og du har en enkel smørje det nesten er ufattelig at noen har lagt så mye arbeid i å utvikle.

Ta de mest fundamentale spillelementene fra de siste tiår, skjær dem helt inn til beinet, og kok deretter suppe på restene. Der har du «Prison Break: The Conspiracy». Det er så enkelt og banalt at det nesten blir latterlig.

Det er som du skjønner mye som irriterer meg ved «Prison Break»-spillet. Men aller verst er scenene der agent Paxton - som er livredd for å blåse coveret sitt - når som helst, foran andre, kan finne på å lese inn sine svært kompromitterende tanker på en liten kassettspiller.

For liksom å fortelle spilleren hva som skjer. Hva slags brødhuer tror utviklerne at vi egentlig er?

På den positive siden har jeg aldri før fått så mange achievement-poeng på Xbox 360 på så kort tid. Før det har gått en halvtime, har du gjerne samlet inn et par hundre av dem, og resten følger like kjapt.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Dette spillet er ikke i nærheten av tv-serien