Dette spillet gir hjertebank av ren pikselglede

«Scott Pilgrim»-spillet er overraskende godt.

|||8-bits retrografikk, chiptunes, manga, og «Double Dragon». Putt alle ingrediensene i en blender og ut kommer et spill — et nerdebeist imploderende i sin egen kulhet — umiskjennelig likt «Scott Pilgrim vs The World: The Game»

For de uinnvidde: «Scott Pilgrim» er et ganske stort fenomen over dammen. Kanadiske Bryan Lee O'Malleys mangainspirerte tegneserie handler om en håpløs gutt i tyveårene som treffer (bokstavelig talt) drømmedama Ramona Flowers, og må bekjempe hennes syv, onde ekskjærester

Serien er nylig blitt adaptert til sølvlerretet av «Shaun of the Dead»-regissøren Edgar Wright, med indieyndling Michael Cera i hovedrollen.

Historen som hele sulamitten visstnok er basert på stammer fra det lettere obskure Nintendo-spillet «River City Ransom» - en gateslåsser der to studenter saumfarer storbyen for å redde kjærestene sine fra generiske sleipinger og en fysak kalt Slick.

Hva er vel bedre enn å bruke dette «old school»-opphavet når en spillversjon pent og pyntelig skal danderes? Vanligvis er videospill basert på tegneserier eller filmer en rimelig traurig opplevelse — et produkt av en spillbransje konstant sultne på synergieffekter og billige, lettvinte løsninger.

«Scott Pilgrim» synes å være unntaket. Det ligger ekte kjærlighet, respekt og andakt i bunn, noe som lyser ut av hver eneste pikselerte animasjon og hver eneste tone fra Anamanaguchis 8-bits-lydspor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Plottets format med Ramonas onde ekskjærester — alle med sine distinkte temaer, nivåer og minneverdige sluttoppgjør — er et ypperlig oppsett for et spill.

Blant annet skal du forsere Torontos snødekte gater, et filmsett, og en rockekonsert, der alt fra hipstere til ninjaer og zombier får megadeng i lange baner.

Scott og kompani er uforklarlig nok dyktige kampsporteksperter, og mesteparten av spillet går ut på å bevege seg fra venstre til høyre, hamre angrepsknappene til motstanderne faller døde om, og sanke erfaringspoeng og (kanadiske) mynter.

Slåssystemet er likevel rikere enn ved første øyekast, og senere nivåer tvinger deg til å utnytte rutinemessig blokking og porsjonere ut passende spesialangrep for å holde det gående.

1

Spill- og filmreferansene står i kø — enten det er det «Super Mario 2»-aktige verdenskartet, eller scener tatt ut av «Raiders of the Lost Ark».

Selvironien er til å ta og føle på når grønne menn i «motion capture»-drakter hopper ut av filmsettets scenografi, eller når bonusnivåer ligner såkalte «kill screens» fra 80-tallets arkademaskiner.

Spillet følger imidlertid tegneseriens historie temmelig slavisk, og mesteparten av galskapen du ser her er også å bivåne på O'Malleys svart-hvitt-sider.

Ikke minst skilter «Scott Pilgrim» med en ekstremt tilfredsstillende samarbeidsmodus for fire personer. Det er spesielt stilig når alle spillere i tandem utfører sine spesialangrep, og resultatet er en dødelig spontankonsert av Sex Bob-omb — Scotts garasjeband.

Siden forskjellige angrepsmetoder avhenger av hvem du spiller som — Scott, Ramona, eller bandmedlemmene Steven Stills og Kim Pine — er gjenspillingsinsentivet stort, og hver av karakterene disker til og med opp med sin egne slutter.

Dessverre går utvikler Ubisoft irriterende nok i den sedvanlige designfella, der nye og lite suksessrike plattformelementer introduseres i spillets siste nivå, og vanskelighetskurven plutselig stiger fem-seks hakk.

Det virker også litt bakvendt at «Scott Pilgrim» lanseres uten samarbeidsmuligheter over nett. I tillegg kan det være betimelig å spørre om spillet egentlig vil funke som noe mer enn en nostalgitripp for de som verken har kjennskap til tegneserien eller filmen.

Med tanke på hvor poppis gateslåssersjangeren har vist seg å være i nyere tid med blant annet «Castle Crashers» er det nok liten grunn til uro.

«Scott Pilgrim» er tidvis så sinnssykt briljant at det definitivt vil gi mange fans hjertebank av ren pikselglede.

Alle andre ville finne en usedvanlig god gateslåsser signert av folk vokst opp på luft, kjærlighet og Nintendo-svermeri.

Dette spillet gir hjertebank av ren pikselglede