Dette spillet høres veldig riktig ut

Men straks du spiller «APB» gir manglene seg til kjenne.

|||I byen San Paro har kriminaliteten gått fullstendig av skaftet etter at ordføreren ble skutt ned på åpen gate, og hans fotspor etterfulgt av opportunistiske politikere og et korrupt politivesen.

Som en følge av dette har de små politiske kreftene som er igjen legalisert våpenbesittelse for sivile, og oppfordret til borgervern.

Det kan vel diskuteres om dette er den beste måten å stabilisere kriminelle omstendigheter på. Men det legger i hvert fall til rette for biljakter, eksplosjoner og kryssild ved alle gatehjørner, i dette nettbaserte sandkassespillet.

Og det er tross alt det viktigste - i «All Points Bulletin» holdes fokuset på korte, adrenalinpumpende sammenstøt mellom spillere, i tillegg til hvor mange gullkjeder man kan ha på seg uten å kollapse, fremfor en drivende historie.

Spillere kan velge mellom å kjempe for de kriminelle eller å bli en «enforcer» - altså en del av borgervernet. Deretter bærer det avgårde på befaling fra ens nye oppdragsgivere.

Oppdragssystemet er ganske finurlig laget. Når og hvor som helst i byen kan man bli oppringt og få nye ordrer. Dersom man takker ja, leter spillet automatisk etter motstandere, som igjen får beskjed om at du er på vei til å gjøre noe som er stikk i strid med deres interesser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette kan fort balle på seg, og plutselig har det lille oppdraget ditt utviklet seg til krig på åpen gate. Skulle den andre siden vise seg å være for sterk, åpnes det ofte for å kalle inn forsterkninger.

Spillerne befinner seg i samme by og involveres sømløst i hendelsene. Det fungerer overraskende bra teknisk sett.

Derfor er det leit at oppdragene i seg selv utgjør en av «APB»s større svakheter, desto lenger man spiller. Etter hvert innser man at gjøremålene i praksis kan havne i en av kun to kategorier: Enten å frakte en gjenstand fra punkt A til B, eller å ta livet av et antall motspillere før de gjør det samme.

Til slutt gir de fleste oppdragene en déjà vu-følelse av det aller minst spennende slaget - holdbarheten er rett og slett ikke god. Dette underbygges kraftig av at spillet sliter med grunnleggende mekanikk som håndtering av våpen og kjøretøy.

Etter hvert som du stiger i gradene hos de ulike fraksjonene, får du muligheten til å kjøpe et større og bedre utvalg våpen og oppgraderinger. Problemet er at disse ikke er spesielt tilfredsstillende å bruke i utgangspunktet.

Siktingen er løs, skytingen er platt, og det hele føles som tredjepersons action fra to konsollgenerasjoner siden.

1

Når det gjelder bilene, er det lagt et tydelig fokus på at de skal være noe krevende å håndtere, men det er ikke en god nok unnskyldning når de styres som båter i sirup.

Skulle man trenge en pause fra byens kjas og mas, kan en ta en tur til spillets «sosialdistrikt». Her er det våpenhvile og heller åpnet for tilpasning av ens spillerfigur og personlige kjøretøy.

Friheten her er overveldende. Det finnes utallige klesvalg, og en symbol- og bildesigner på linje med det som finnes i «Forza Motorsport 3».

Sammen med en robust figurbygger kan du justere utseendet ditt tilnærmet helt etter eget ønske, og med en kreativ gnist - og godt med tid - kan du få bilen din til å kaste en imponerende og unik glans på San Paros gater.

I tillegg kan du komponere din egen lille lydsnutt som spilles av for hver motspiller som skytes ned, og for min del fungerte denne etter hvert som det største insentivet til å få overtaket i løpet av oppdrag.

Alt man lager kan også selges til andre spillere. Skulle det alene høres fristende ut å gjøre suksess med sine egne bil- og klesdesign, gir «APB» stort rom for kreativ utfoldelse. Det kreves heller ingen ekstra betaling for tiden man bruker i sosialdistriktet.

Det gjør det derimot i selve byen hvor sammenstøtene foregår, og dette er både uheldig og uforståelig. Ikke bare fordi du må bruke mye tid der for i det hele tatt å låse opp klær, designsymboler og biltyper, men også fordi selve byen kun fungerer som et slags venterom mellom oppdragene.

Til tross for datastyrte fotgjengere og bilførere rundt omkring, fremstår byen som totalt livløs. Det er rett og slett ingenting annet enn oppdrag å gjøre, og man kan ikke interagere med andre spillere utover vanlig chatting, med mindre man er på oppdrag sammen.

Dette hjelpes ikke videre av at byen deles opp i instanser, som kun huser hundre spillere hver seg. Sjangermessig er det med andre ord ikke så mye massivt ved dette onlinespillet.

Det finnes riktignok enkelte øyeblikk hvor «All Points Bulletin» skinner. Å vinne ved hjelp av en koordinert strategi sammen med kommuniserende lagkompiser er tilfredsstillende, og de gangene ti eller flere spillere støter sammen midt på gaten, kan eksplosjoner og fysikkmotor by på uventede festligheter.

Men for det meste kapitaliserer ikke spillet på de unike mulighetene det har. Og det er synd, for et nettbasert sandkassespill høres egentlig veldig riktig ut akkurat nå.

«APB» kommer med 50 timer forhåndsbetalt tid. Etter at de er brukt opp, må man enten kjøpe flere timer, eller betale en fast månedlig avgift for fri bruk. Tiden som går med på tilpasning av spillerfigur og eiendeler krever som nevnt ingen betaling.

Dette spillet høres veldig riktig ut