Dette spillet kan bli en kulthit

... noen mangler til tross.

|||DU SKULLE IKKE tro det av spillomslaget der en skinnjakkekledd mann med raketter festet på ryggen truer med å suse rett inn i ansiktet ditt, men «Dark Void» kan i utgangspunktet synes å være et ganske generisk tredjepersonseventyr.

Den forlokkende settinga og den ulineære tilnærmingsmåten til spillets kamper gjør imidlertid at du kanskje burde ta en nærmere titt.

ÅRET ER 1938, like før fascistene overrumpler Europa, og vår gutt Will tar en Robinson Crusoe i det han flyr rett inn i Bermudatriangelet sammen med intrigemaker Ava.

Fanget i «The Void» - en dimensjon mellom verdener - slår de seg sammen med andre overlevende og danner en motstandsbevegelse mot den onde, onde cyborgrasen «The Watchers».

Med på laget har de ingen ringere enn David Bowie! Ehrm ... jeg mener Nikola Tesla. Han gir Will og kompani tilgang på elektroniske duppeditter i kampen mot cyborgene, og snart viser det seg at krigen mellom de overlevende og «The Watchers» kan ha noe å gjøre med den overhengende verdenskrigen.

ET REALT eventyrspill altså, og det er dermed vanskelig å ikke trekke sammenlikninger med «Uncharted»-serien - spesielt siden spillet benytter seg av samme stemmegiver.

Faktisk tar du deg kanskje i å rope ut «Nathan Drake?! Du her?!» første gang du ser og hører spillets James Dean-like protagonist Will. Hvis du vokste deg lei på Nolan North-humor (er det mulig?) i fjorårets actionepos i «Uncharted 2» - vel, stålsett deg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«DARK VOID» ER DESSVERRE ikke i samme liga. Eksposisjon og logikk hører ikke til historiens største styrke - selv om akkurat det kan sies om mye klassisk science fiction - og til tider kan plottet virke litt ufrivillig komisk.

Ingenting blir prøvd forklart, og du sitter igjen litt rådvill der du selv blir nødt til å sette sammen kryptisk informasjon fra spillets lasteskjermer. Kanskje vil den kommende «Dark Void»-filmen til Brad Pitt kaste litt mer lys over spilluniverset?

For øvrig trenger du ikke være Sherlock Holmes for å skjønne at «The Matrix» er en fremtredende historieinspirasjon, inkludert Morpheus-, Trinity-, Neo- og Orakel-aktige figurer, og mot slutten av spillet blir dette litt vel overtydelig.

Flere spillere vil nok rynke på nesa av «Dark Voids» irriterende cliffhanger-slutt, og rent personlig synes jeg det også kunne bli gjort større poeng av Nikola Tesla-relasjonen.

SPILLETS VISUELLE presentasjon er ikke helt uimponerende, selv om partikkeleffekter som ild, vann, eksplosjoner og vind er lagt litt for lite arbeid i.

Animasjoner er forholdsvis forseggjort, spesielt hånd-til-hånd-angrep bør nevnes. Teksturer på sin side, da spesielt for omverdenen og miljøet omkring karakterene, ser kontrastløse og uskarpe ut.

Som om det ikke var nok mangles rett og slett effektiv lys og skyggebruk, og med flere grafiske glipper og seriøse dropp i skjermoppdateringer og er det tydelig at grafikkmotoren til Airtight Games ikke når helt opp til 2010-nivå.

Prøv likevel å se gjennom fingrene og ta spillet for det det er: Et noe tegneserieaktig miljøakkompagnement til spillets karikerte karakterer og historie. Strengt tatt hadde «Dark Void» kanskje vært bedre tjent med å tippe i «Borderlands» sin retning.

OPPSKRIFTSLISTA TIL gameplayet kan oppsummeres slik: En tredjedel romskipsskyter á «Rogue Squadron», en tredjedel skyt-og-dukk-bak-hindring á «Gears of War», samt en tredjedel eventyrutforsking á «Uncharted».

En mobil rakett som festes til ryggen gir vår gutt Will muligheten til å sveve over bakken, hjelper han med lange hopp, og ellers fungerer lik jetpakker vanligvis gjør, enten det er i Iron Mans hender, James Bond á «Thunderball» eller Rarewares klassiske «Jetpac»-spill.

Flysekvensene fungerer for meg, men med mindre du har litt erfaring med «Ace Combat» eller liknende arkademessige flysimulator, kan det ta noe tid å venne seg til. «Dark Void» frister også med noe variasjon da det gis mulighet til å ta over fiendens ufoer mens en selv er i lufta.

1

TIL FOTS ER det vertikale dekkesystemet fiffig, men neppe revolusjonerende. Poenget er at det skal være mulig å kjempe mot cyborger både sidelengs, ovenfra og nedenfra.

Spillet er derimot ikke særlig flink til å gi spilleren følelsen av at vedkommende henger rett opp og ned fra en fjellhylle, mens han eller hun vertikalt skyter og kaster seg inn i dekning.

DET KAN HENDE dette henger sammen med spillets nære og forvirrende, nærmest andrepersonsaktige kameraperspektiv. For meg opplevdes det som om jeg like gjerne kunne skutt rett frem som oppover da disse episodene oppsto.

For øvrig er det - i likhet med rakettsekvensene - sjeldent dette elementet blir smart nok inkorporert og godt nok flettet sammen med kjernegameplayet (hva nå enn det i utgangspunktet er ment å være).

Som en helhet virker da «Dark Void» litt schizofrent - en blanding av ideer og puslespillbiter med kanter og hjørner som ikke helt passer sammen.

Brukergrensesnittet er heller ikke noe å skrive hjem om. Hele tiden forpestes du av en plagsom, gul GPS-dott som maser på deg for å raske videre.

I TILLEGG ER spillets helseindikator er ganske lei. Skjermen blir gradvis uskarp når du tar mye skade, men det er ikke alltid så lett å få det med seg i kampens hete.

Noen ganger stirrer du ned i et lasergeværløp før du skjønner at neste skudd betyr død. Forbered deg på lang innlastingstid og kjipe lagringspunkter når dette skjer.

Ikke minst er det alltid noe rart når du to-tre timer uti et spill fortsatt får hele opplæringsnivåer, og det er en strek i regninga at de første timene tilbringes utelukkende på føttene.

IMIDLERTID ÅPNER DETTE seg litt opp senere ut i spillet. Pannerynkene mine svant tidvis hen når jeg begynte å få teken på de mer stilige våpnene, og tritt og ofte følte jeg meg som en real bad ass.

Da gir jeg også pluss for noenlunde utfordrende og kreativ kunstig intelligens blant fiendene. De bykser som fjellgeiter fra en avsats til en annen, og hindrer deg stadig vekk fra å lene tilbake i stressless'n.

For «Dark Void» har absolutt sine gullkorn, og på den lydmessige siden tar faktisk spillet i og glimrer. Bear «Battlestar Galacticta» McCreary står for symfonimusikken som smigrer spillets lydspor med sitt nærvær.

Komponisten har kanskje ikke så mange strenger å spille på, for «Dark Void» differensierer seg ikke særlig fra TV-seriens stil. (Da hjelper det heller ikke at spillets cyborgantagonister også bringer til minne «Battlestar Galactica» sine såkalte «Cylons»).

DU KAN ALTSÅ forvente av høyttalerne svært like bassrungende taikotrommer og orientalske strykere. Det er derimot ikke ofte vi serveres en full orkestral lydopplevelse av dette slaget i spillmediet, og desto mer overraskende i et spill som «Dark Void».

Muligens gjør denne overkompenseringen at selv tittelskjermen hviler seg på den eventyriske trommesymfonien, og prøver ikke friste spillerens interesse med noe mer enn en halvdvask skrifttype.

La det ikke herske noen tvil: Musikken er krute god. Det ligger noe ubeskrivelig fett i å kjempe med overdimensjonerte gønnere, bak en kampesteins dekke her, opp i lufta med jetpakken der, til lydsporets fengende rytmer.

Følelsen av at de herlige trommene taler til deg helt ut til fingertuppene får hendene og kroppens fysikk til å leve seg mer inn i spillet enn du er klar over. «Dark Void» er dessverre over før du vet ordet av det.

SPILLELENGDEN TILSVARER vel sånn cirka en normal arbeidsdag. Sleng på litt overtid for å driste deg opp i vanskelighetsgradene. For så vidt kan det være bra at det tar slutt når det gjør siden Tante Repetisjon begynner å flytte inn i stua mot enden av spillet.

Dette spillet kan bli en kulthit

På den annen er «Dark Void» muligens et spill du spiller i én sitting, og da får egentlig ikke spillets mangler tid til å synke inn. Kort og godt er vel begrepet jeg leter etter.

Jeg er derimot for underholdt til å rulle altfor lave terningkast. Er du som meg fan av science fiction, «Battlestar Galactica»-musikk, og helter med jetpakker? Eller kanskje er du bare i nød for siste Nolan North-fiks (hvis «Army of Two: The 40th Day» ikke er din greie)? Gi «Dark Void» en sjanse.