Dette spillet rapper det beste fra andre skytespill

«Singularity» gjør det heldigvis med stil.

|||Det er vanskelig å være fullstendig original når du skal lage et skytespill i år 2010.

Tidligere har spill som «Half-Life 2», «Max Payne», «Portal», «Dead Space», «Bioshock», «The Force Unleashed», «Metroid» og en hel haug zombiespill satt solide standarder for både form og innhold.

Det Raven Software like godt har gjort, er å rappe de tøffeste bitene fra nevnte spill og flere til, og stappet dem inn i «Singularity» - et spill som ikke forsøker å være noe annet enn en heftig oppvisning i artig action.

Forutsetningen for spillet er at Sovjetunionen ble hakket for mektige etter oppdagelsen av grunnstoffet E99 på øya Katorga 12 i 1950-åra.

En gruppe forskere klarte ikke å dy seg når de eksperimenterte med det mektige stoffet, noe som har ført verden ut i uløkka. Scenariet er kanskje erketypisk og klisjéfylt, men det holder mer enn godt nok som solid grunnmur for spillet.

Når du ankommer øya er den full av mutanter, zombier, kjempebeist - og en hel haug russiske soldater. Alle vil deg til livs, men heldigvis har også du noe å stille opp med.

Til å begynne med er våpenarsenalet ditt av temmelig begrenset og standard kaliber, med klassikere som maskingevær, hagle og snikskytterrifle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse kan etter hvert oppgraderes til å få mer oppsiktsvekkende funksjoner, noe som står godt i stil med de mer originale og slagkraftige våpnene du får tilgang til underveis i spillet.

1

Virkelig moro blir det først når du en times tid ut i spillet får tilgang på en tidsmanipulator som festes til armen din.

Med denne kan du for eksempel gjøre falleferdige trapper til bærekraftige strukturer, eller omvendt. Effekten gjelder ikke bare gjenstander, noe fiendene dine smertelig får oppdage der de smuldrer til skjelettstøv, eller blir omgjort til mutanter om du vil.

Også tidsmanipulatoren blir oppgradert med stadig nye egenskaper, og mot slutten av spillet er du rustet med et våpen som matcher både gravitasjonsgeværet fra «Half-Life 2» og BFG-9000 fra «Doom», i tillegg til at bullet time - tidssakkingen vi kjenner fra så mange spill - tas til nye nivåer.

Kombinasjonen mellom stadig større krefter og sterkt oppgraderte supervåpen, gjør at kampene til tider nesten kan bli av det enkle slaget. Samtidig er det svært tilfredsstillende å føle seg som en juggernaut som valser over selv de største fiendene.

Detaljene i historien fortelles via gjenlagte notater og lydbånd, som du finner blant alle de andre tingene du kontant leter etter - mye av moroa ligger i nettopp dette.

Om du bare vil bane deg gjennom spillet uten å søke i hver eneste krik og krok, får du også et solid overblikk over de store linjene gjennom kuttscenene.

Det blir kanskje mildt forvirrende når du etter hvert reiser fram og tilbake i tid og påvirker historiens gang via handlingene dine - men at du faktisk har påvirket historien blir etterhvert svært tydelig i omgivelsene dine.

Likevel er det ikke historien som gjør at «Singularity» framstår som et spill jeg kan gå god for. Det er kanskje lineært, klisjéfylt, uoriginalt og lite raffinert - men det er moro.

Dette spillet rapper det beste fra andre skytespill

Når et spill på uhøytidelig vis klarer å lenke meg fast til spillboksen på samme måte som «Singularity», kan jeg ikke annet enn å være fornøyd.