ORDSKIFTE: Så hever vi øyenbrynene når noen plasserer seg utenfor det såkalt «normale» vi innbiller oss at vi forvalter, skriver Guri Jørstad Wingård. Foto: fizkes / Shutterstock / NTB scanpix
ORDSKIFTE: Så hever vi øyenbrynene når noen plasserer seg utenfor det såkalt «normale» vi innbiller oss at vi forvalter, skriver Guri Jørstad Wingård. Foto: fizkes / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Offentlig debatt:

Dette tåler vi visst ikke å diskutere offentlig

Vi lager nærmest «no-go-arenaer» for den offentlige samtalen, siden enhver berøring med saken tydeligvis kan såre hver og en av oss i all vår personlige hårsårhet.

Meninger

I sommervarmen kan selv den minste mygginvasjon eller iskremvariasjon forårsake avisforsider og felles offentlig engasjement og debatt. Greit nok. Offentlig debatt er i hovedsak et gode. Vi får informasjon, vi får del i andres synspunkter, vi blir noen ganger klokere.

Spaltist

Guri Jørstad Wingård

er samfunnsforsker og sakprosaforfatter og har en doktorgrad i pedagogikk med vekt på analyse av politisk debatt.

Siste publiserte innlegg

Dette gjelder både saker som ligger til fellesskapet og saker som tilligger oss som privatpersoner. Selve beskyttelsen av enkeltmenneskets rett til å ta beslutninger på egne vegne er jo et sentralt offentlig anliggende og sier mye om hva slags samfunn vi ønsker å være.

Grensene for de private beslutningene er ikke nødvendigvis lovregulert, men kan være like hugget i stein sosialt sett ved at de ligger i normaliserte oppfatninger og forventninger. Så hever vi øyenbrynene når noen plasserer seg utenfor det såkalt «normale» vi innbiller oss at vi forvalter.

Det interessant hvordan visse temaer igjen og igjen kollapser som offentlige samtaleemner, nettopp fordi de oppfattes som å overskride grensa mellom hva som er privat og hva som er offentlig relevant. Sakene slutter å være saker – alt blir person. Debatten stanser opp ved at haugevis av folk tar enhver ting heeelt personlig. Argumenter som støtter noe annet enn det du selv fritt har valgt, blir da regnet som et angrep på deg og ditt liv. Huff og huff.

Dermed lager vi nærmest «no-go-arenaer» for den offentlige samtalen, siden enhver berøring med saken tydeligvis kan såre hver og en av oss i all vår personlige hårsårhet. Denne sammenblandingen taper vi på, både som felleskap og individuelt. Vi taper innsikt, forståelse av alternative synspunkter i vår individuelle prosess med å ta egne valg. For, selv om det er ditt valg – hvorfor skal du ikke kunne øke egen kunnskap og klokskap ved å lytte/lese en offentlig samtale i forkant av beslutningen?

Reduksjonen av et offentlig debatt-tema til en rent personlig sak, kan hindre endring og hindre solidaritet med dem som eventuelt rammes. Vi har gjennom historien hatt mange alvorlige eksempler på saker som ble regnet som tilhørende hjemmet og det private, avgrenset fra offentlig samtale, dermed usynlig, nærmest ikke-eksisterende. Vold og overgrep innenfor familier har blitt kjempet fram som reelle, synlige saker som skal angå fellesskapet, der ofre kan få hjelp og støtte, der lovverk og ordensmakt faktisk har noe å si. Men kampen også i slike saker har vært i motvind og det er fortsatt kamper å kjempe.

For hvis noen høyt på strå gjentatte ganger hiver ut av seg dumme, trakasserende ord i nattefylla, da står plutselig en gjeng klare til å si at dette er en rent personlig sak, ikke noe å ta fram i offentligheten, og stakkars ham som ikke klarer å styre seg selv. Og ofrene for utsagnene blir kritisert for å ha utlevert «personlige» kommunikasjon.

Eller når skamløse jenter rapporterer om strukturer og handlinger som holder enkeltpersoner nede, så står andre gjenger klare for å fortelle at dette er da bare enkeltepisoder, dette gjelder da bare dem, dette burde de holde for seg selv, ikke dele offentlig.

Slik misbrukes en personvinkling til å stoppe viktige debatter på fellesarenaen. Dette er klassiske hersketeknikker som vi må slå ned på, igjen og igjen.

To andre, tilsynelatende veldig hverdagslige saksfelt, framstår som tydelige eksempler på felt der vi som fellesskap har en dårlig debattkultur, fordi vi som individer ofte ikke takler å diskutere det særlig bra som saker og ikke bare nært personlige anliggender. Disse eksemplene – det finnes sikkert flere - er privat forbruk og organisering av familieliv, omsorg og oppdragelse.

Ta forbruk først. Privat forbruk avgrenses riktignok av lovverk og skatteregler, noe som er felles offentlig debatterte rammer, men innenfor disse rammene bestemmer vi selv. Så kjøper vi, sparer, låner og holder på, på hver vår måte. Hvorfor skal det være en offentlig samtale om dette? Jo, både fordi vi da kan få innspill som gjør at vi tar beslutninger vi blir mer fornøyd med selv – og fordi det faktisk også har innvirkning på fellesskapet hvilke private beslutninger vi tar. Kjøper hver av oss flere og flere flyreiser, så går den felles CO2-regninga vår, i taket. Velger flertallet av oss klesplagg produsert under uansvarlige vilkår i fjerne land, så fører alle de frittgående, individuelle beslutningene til at vi opprettholder arbeidsvilkår og bytteforhold som de fleste mener er kritikkverdige. Og så videre.

For ikke å snakke om hvordan enkeltbeslutningene våre om eget forbruk er med på å konstruere forestillinger om et «normalforbruk» - som slett ikke er verken gitt eller udiskutabelt. Dette bidrar til at en del av oss kan fortsette å gå rundt og lukke øynene for eget bidrag til utenforskap og manglende solidaritet med dem som har mindre.

Men så fort vi forsøksvis diskuterer privat forbruk, så kommer kollapsen. Folk tar det som en personlig kritikk av sitt eget t-skjortekjøp, egen feriereise eller valg av barnebursdagsarrangement – og blir såret og vonbrotne og trådt for nær. Alt handler om «meg» og kan derfor ikke diskuteres. Så taper vi kanskje både økt individuell klokskap og mulig forbedring av summen av individuelle beslutninger.

Spesielt synlig er dette også når den offentlige debatten berører feltet for foreldreskap, tid med barn og valg mht. oppdragelse og omsorg. Kommer det en kronikk om f.eks. foreldrefjern nettbruk, vaksiner, barnefordeling etter skilsmisser eller ettåringer i barnehage – så bryter det løs. Da handler det visst plutselig bare om «meg» igjen. Vi bør visst ikke diskutere sakene i fellesskap fordi vi muligens gjør oss foreldre usikre eller fornærmet, fordi grupper føler seg stigmatisert, fordi folk (voksne) får dårlig samvittighet (og underforstått, det bør vi visstnok ikke ha). Så – da skal vi bare være tause? Gi etter for vår egen krenkbarhet og droppe fellessamtalen?

Det er klart at det må være et skille mellom beslutninger vi som samfunn bør ta i fellesskap og de vi i alle høyeste grad bør surre med for oss sjøl, velge og vrake og forme som vi vil. Men hvor grensa går, er høyst foranderlig og diskuterbar og svært ofte ganske inkonsekvent, jf. den stadig like vanskelige offentlige debatten om hvor mye kvinners av- og påkledning som skal offentlig reguleres og menes noe om.

Og den offentlige samtalen kan absolutt også ta for seg saker som tilhører det private feltet. Ellers ville det bli rimelig tomt i spaltene til tider. Meningsmangfold og beslutningsfrihet stimuleres av en debatt der vi kan få testet egne synspunkter, lære noe nytt og kanskje bli litt klokere – før vi bestemmer selv.

Vi kan ikke legge lokk på alt som kan tolkes personlig. Eneste farbare vei er å øve på den individuelle og kollektive bevisstheten omkring skillet mellom diskusjon av sak og person.

Enkelte saksfelt som for lenge har vært skjermet for fellesdebatt, må fram i lyset, bli gjort tilgjengelig for felles refleksjon og felles ansvar. Slik temaer også tidligere har blitt løftet fram og ut av det skjulte og inn i det offentlige. Slik at fortiede sammenhenger og konsekvenser kan bli sett, slik at ansvar kan tas og eventuelle ofre kan bli sett og ivaretatt. Det må fortsatt skje.

På den annen side er det er mange temaer som i høy grad fortsatt bør høre til de private beslutningenes sfære. Men også disse temaene må kunne tåle dagslys og debatt, tett fulgt av respekt for at det kan finnes mange valg og mange måter å leve ansvarlige egne liv på. Kanskje kan en utvidet toleranse for å diskutere slike temaer i fellesskap føre til en økt romslighet overfor mangfold og variasjon av valg? Utvidelse av alt for trange normalitetsoppfatninger kan gavne mange. En moden offentlighet kan mestre temaer på flere nivåer uten å spore av. Det er lov å håpe.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook