AAREBROT I TO HUNDRE: Vi visste at Aarebrot kunne snakke, men vi visste ikke hvor lenge han kunne snakke. Og nå kan vi klappe oss på skuldrene av hvor lenge vi orket å lytte. Foto: Berit Roald/NTB Scanpix
AAREBROT I TO HUNDRE: Vi visste at Aarebrot kunne snakke, men vi visste ikke hvor lenge han kunne snakke. Og nå kan vi klappe oss på skuldrene av hvor lenge vi orket å lytte. Foto: Berit Roald/NTB ScanpixVis mer

Dette var en strålende sær ide

Det var en strålende sær idé: 200 minutter foredrag om Norge og grunnloven. Det samlet mer enn 200000 nordmenn.

Kommentar

TV-kvelden ble en lang suksess. 200 minutter TV-foredrag om Norge og grunnloven fra professor Frank Aarebrot. Og sendingen samlet mer enn 200 000 seere.

Frank Aarebrot er et Bergens-fenomen så stort at det registreres selv i utkantstrøk, som Østlandet. Ideen bak forelesningen på NRK2 sto på tre pilarer: Fenomenet Aarebrot, fenomenet langsomt-TV og til slutt nordmenns særlig forhold til 17. mai og grunnloven og alt som kan bevise at Norge finnes.

Det ble en formidabel suksess. Oppmerksomheten ble vekket gjennom bred markedsføring i Norges største og mest effektive annonseorgan: NRK.

Og produktet holdt hva det lovet. Før Aarebrot kom på lufta på NRK2 hadde kanalen 30- 40000 seere. Når Aarebrot begynte å snakke, steg seertallene til over 200000 på seks, sju minutter. Etter halv elleve på kvelden steg seertallene til rundt 300000. Det er imponerende. Så høye tall har neppe en foredragsholder i lenestol hatt siden Francis Bull foredro om litteratur i NRK på sekstitallet. Konklusjonen synes klar: Folket hungrer etter innsikt og forelesninger. Kjør smalt.

Fullt så enkelt er det likevel ikke. Dersom Aaarebrots forelesning i stedet hadde blitt delt opp i seks foredrag på knappe 45 minutter hver spredd over forskjellige dager, hadde langt færre klikket inn. Vi hadde i prinsippet vært like interessert, men vår konsentrasjon og læreiver ville blitt utfordret av så mye annet. Når seertallene ble så høye skyldes det først og fremst eventfaktoren, og dernest kanskje vår særnorske evne til å se de sportslige kvalitetene i prestasjonen: Mannen var i stand til å snakke nonstop i 200 minutter. Uten manus. Det er lengre enn en femmil i Kollen.

Det vi vet er at i vår tid er det en overflod av tilbud på innhold. De forskjellige tilbudene slår hverandre hjel, og vi synes det er slitsomt å måtte velge. Selvsagt burde jeg se dokumentaren om Mayakulturen, men kanskje ikke akkurat nå? Men lykkes man i å lage en mega-event av det blir tilbudet synlig og vår naturlige nysgjerrighet kan blomstre. Derfor ser vi maratonforedrag med Aarebrot, eller et maratonintervju med Lahlum. Det kan pussig nok være lettere å selge en seks timer lang teaterforestilling enn en tre timers. Vi lever i en prestasjonskultur. Vi vil gjerne prestere også som publikummere.

Problemet er at dersom kulturbransjen, TV eller akademia ser muligheten og drukner oss i megaevents forsvinner effekten. Da er vi tilbake til null. I stedet for å lære om Norge, binge-ser vi «House of Cards». For Netflix har skjønt trikset, de også.