Dette var litt voldsomt

Ellevill fantasy med sexy varulver, 650 år gamle alkymister og ulvejegere med pestmasker. Pettersen er sjenerøs med effektene.

ULVEKVINNEN: Siri Pettersens nye fantasyroman har et variert og komplekst persongalleri, og slutten bærer bud om en spennende fortsettelse. Foto: Bjørn Langsem
ULVEKVINNEN: Siri Pettersens nye fantasyroman har et variert og komplekst persongalleri, og slutten bærer bud om en spennende fortsettelse. Foto: Bjørn Langsem Vis mer
Publisert

Nafraim sitter i sitt alkymistliknende laboratorium, da en munk kommer inn med en mystisk hilsen. Det er en liten grønn spire. Nafraím forstår at hans nå seks hundre år lange liv snart er over. Han frykter alle de grusomme handlingene han vil tvinges til å begå.

Dette er den kryptiske åpningen på Siri Pettersens nye fantasyserie «Jernulven». Den er lagt til et dystert middelalderaktig univers på slutten av 1400-tallet. Vi er i byen Náklav; «en usannsynlig hovedstad. Verdens travleste by, så langt nord at en mann kunne fryse pikken av seg før han rakk å dyppe den». Den er beskyttet av åtte steinporter som omringer en urgammel søyle, som blant annet går under navnet Djevelkrysset. Dette skal være et bolverk mot onde krefter. Disse begynner nå å røre på seg, og Nafraim frykter storkrig. Han, viser det seg, er en såkalt varig. Det betyr at han holder seg evig ung på blodperler. Hvem fienden er, får vi først vite langt ute i plottet.

Vi gjenkjenner ingrediensene fra andre typiske fantasy-univers. Også hovedpersonen er en typisk fantasy-heltinne. Det er 19 år gamle Juva. Hun er ulvejeger og blodleser. Juva hater sin hensynsløse mor og psykopatiske søster. De er blodlesere – noen slags sannsigersker, men Juva mener de bare holder vettskremte folk for narr. Juva savner sin far. Han døde på mystisk vis da hun var liten. Siden da har Juva vært martret av skrekkelige syner. Det er av en djevelliknende skikkelse med dyrisk kropp; senete og naken, med kritthvite øyne og hoggtenner. «Lokkende. Livsfarlig. Dyret i hennes liv».

Oppsiktsvekkende

«Jernulven» er første del av i en ny serie av Siri Pettersen. Hun fikk overveldende god mottakelse på sin fantasydebut «Ravneringene». Det var en trilogi som hentet inspirasjon først og fremst fra norrøn mytologi, men også fra Bibelen, Dracula-myten og «Game of Thrones». Første bok i serien «Odinsbarn» (2013) ble den første fantasyungdomsboka som ble nominert til Bokhandelprisen. Det ble for øvrig samtlige i serien, noe som i seg selv er oppsiktsvekkende.

Siste bok i Ravneringserien» heter «Evna» (2015). Den henspiller på en tusen år gammel kraft. Det er denne kraften som vekkes til live også i «Jernulven», og sånn sett bringer Pettersen deler av sitt fantasy-univers videre. Men du skal være en ganske dreven fantasy-leser for å henge med i denne boka.

Pettersen har en ellevill fantasi og dynger på med effekter. Dette gjennom et dramatisk språk og henvisninger, som vi først forstår langt ute i handlingen. «De sjekket tennene våre ved Naarport. Har Daumannshorn blåst?», heter det eksempelvis. Dette med tennene, skjønner vi etterhvert, er helt sentralt. Hele befolkningen frykter å bli rammet av ulvesjuka. Da blir du en varulvliknende skikkelse med hoggtenner. De dreper sine egne, og må derfor dø.

Creepy

«Jernulven» er ikke ei bok for de sensitive. Pettersen er god på creepy filmatiske scener, som da Juva kommer hjem og finner fem kvinner sittende rundt et bord, som om de er i teselskap. De er alle steindøde. Hele landskapet er grått og mørkt og farlig – og blodrødt. Her er bestialsk ulvejakt med pestmasker, blodtapping av unge jenter, avrevne ansikter og død. En vet heller ikke hvem som er venn eller hvem som er fiende.

Ganske langsomt skapes et slags plott. Juva kalles hjem fordi moren er syk. Den desperate moren gir henne et oppdrag, igjen en av bokas mange kryptisk-dramatiske utsagn: «Du må̊ brenne ham, Juva. Brenn djevelen! Du må̊ ikke la dem få̊ ham! Finn kortene mine, og brenn ham. Djevelen er blodet, Juva. Djevelen er blodet». Etterhvert går det opp for Juva hva som er årsaken til hennes fryktelige syner. Det blir et krimliknende mysterium der Pettersen også har klart å snike inn farlig begjær og (bokstavelig talt) dyrisk lidenskap. Riktignok i scener som bikker over i det parodien.

Kvinnene regjerer

I motsetning til mye fantasy, er Pettersen god på å lage et variert og komplekst persongalleri. Ved siden av Juva og den skummelt elegante Nafraim er en sentral skikkelse den farlige leiemorderen Rugen. Han er Juvas tidligere elsker og totalt samvittighetsløs. Det er Ester, en kvinne som engang drepte sin mann, og som nå beskytter unge Juva. Og det er Juvas mor, som viser seg å ha båret på en fryktelig hemmelighet. For dette er et univers der kvinnene regjerer, på godt og ondt.

Selv må jeg innrømme at jeg fant «Jernulven» mer kaotisk enn underholdende, noe som muligens speiles i min litt hjelpeløse gjengivelse av innholdet. Ved siden av det ganske diffuse plottet er det stadige henvisninger til en kaotisk og klisjéfylt kosmologi, om porter og tidsreiser og mystiske skapninger og slumrende onde krefter.

Avslutningen, derimot, gir boka en slags ro, og bærer bud om en spennende fortsettelse. Forutsatt av Pettersen tøyler sin elleville fantasi, så treiginger som jeg klarer å henge med.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer