PJ Harvey. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
PJ Harvey. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Dette var PJ Harvey som apokalyptisk bluesdronning

Mørkt, dypt, tungt og høyaktuelt.

PJ Harvey

5 1 6
Hvor:

Øyafestivalen, Amfiet

Tilskuere:

Ca 15.000

«Aktuell, relevant, politisk poengtert og musikalsk hvileløs.»
Se alle anmeldelser

KONSERT: I desember er det 25 år siden Polly Jean Harvey platedebuterte med singelen «Dress». Men hun er liksom ikke typen til å dra på nostalgitripp, hun er en Artist med stor A, hun står ikke stille, hun skal søke, finne og skape ny, relevant musikk og har øyensynlig en helt kompromissløs holdning til alt som smaker av retrostempel.

Høy nyhetsverdi

For alle som hadde snoket litt i sommerens PJ Harvey-setlister, kom det ikke som noen overraskelse av den 46-årige engelske kvinnen på ingen måte hadde tenkt å servere noen hitparade i amfiet i Tøyenparken. Langt derifra.

Bortimot hele det ferskeste albumet «The Hope Six Demolition Project» ble spilt, dessuten en solid bolk fra det forrige albumet «Let England Shake».

Det er som sagt et kompromissløst opplegg, de fem første låtene er alle helt ferske, og musikalsk og instrumentalt har Polly Jeans karrierekonsistente bluestilnærming nå nådd New Orleans-begravelsesopptog og militært trommekorps.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Det skaper en apokalyptisk stemning som egentlig er ganske på ballen i vår tid, med storpolitiske kriser og voldsoppfordrende presidentkandidater, Brexit og terror. Det er et intenst lydbilde, et bunnløst dyp av basstoner fra stortrommer og barytonsaksofon og brummende kor-chanting fra bandmedlemmene. Reveljen går, nye slag må kjempes, nye endetidstegn påpekes.

Groove og gjørme

Men dette er også musikalsk ganske imponerende, etter en drøy halvtime er bandet ordentlig varme og lyden optimalisert. «The Wheel» byr på et avsindig, eskalerende groove, «The Ministry of Social Affairs» kan neppe bli mer gjørmete – det er ment som et kompliment.

Det er som sagt noen konsistente bluestråder som går gjennom PJ-karrieren som det er en stor fryd å høre hvordan aksentueres og er blitt utviklet over tid. Det blir ekstra åpenbart da PJ Harvey og bandet, til publikums nesten respektløse glede, kommer til den lille passasjen i konserten som kan minne om et slags greatest hits-sett. Med Terry Edwards romlende barytonsax høres «50 ft Queenie» fra «Rid of Me» ut som Stooges cirka «Fun House».

Hun kunne altså reist rundt med trio og spilt spinkel, skurrende og intens punkblues anno første halvdel av 90-tallet, men klarer i stedet å integrere sin gamle blues sømløst med dette nye, perkusjontunge uttrykket, låter som «Down By The Water» og «To Bring You My Love» føles nesten rikere og fyldigere enn de er i sine minimalistiske originalversjoner.

Hvis Massive Attack føltes feil i Amfiet i går, var PJ Harvey helt rett. En artist fullt på høyde med sine beste platebragder, aktuell, relevant, politisk poengtert og musikalsk hvileløs. Hun får tidsnok anledning til å spe på pensjonen med å spille sine klassiske 90-tallsalbum i sin helhet og andre nostalgiorienterte forretningsideer, men det virker åpenbart ikke som hun er der verken nå eller i umiddelbar framtid.

Live-published photos and videos via Shootitlive