Konsert: Bob Dylan i Bergen

Dette var skranglete, Bob!

Bob Dylan har med seg glimrende musikere, likevel høres det ut som en jam der oppe. Forstå det den som kan.

Live-published photos and videos via Shootitlive

KONSERT: Bergen (Dagbladet): Hva kan du forvente av en 78-åring på en «Never Ending Tour»?

Bob Dylan

3 1 6
Hvor:

Koengen, Bergenhus festning

Tilskuere:

11 000

«Ikke for historiebøkene, men greit nok. Det er Dylan, for swingende!»
Se alle anmeldelser

Det spørsmålet hadde nok mange tvilere stilt seg foran kveldens konsert med Robert Zimmerman på hyggelige Koengen. 11 000 publkummere tok sjansen, mens det er plass til det dobbelte. Dylan har vel ikke akkurat nyhetens interesse lenger, så her samles de mest trofaste. Og - nå må han bevise at de gjorde rett i å komme.

Ikke spennende

Det er vel bare å slå fast at konserten er mer i kategorien «artig å ha hørt ham igjen, kanskje for siste gang» enn en veldig spennende konsert - ulikt for eksempel den i Oslo Spektrum i 2017.

Det tar tid, men den tar seg opp. Det hjelper også at regnet nesten uteblir - til tross for en lite positiv værmelding tidligere på dagen. Det kommer noen små skurer i forkant, men rett før His Bobness åpenbarer seg titter sola fram. Og - akkurat idet han har forlatt scenen 110 minutter seinere bøtter det ned. Det høljeregner!

«Things Have Changed»

Dylan rusler sakte inn fra siden når han skal, i sin faste cowboyjakke og med den svarte hatten som har fulgt ham i mange år.

Han innleder med fantastiske «Things Have Changed» fra filmen «Wonder Boys» (2000) - og ting har virkelig forandret seg. I gamle dager var han kjent for å endre låtlista fra gang til gang, men de siste rundene har han spilt de samme 20 låtene hver kveld, kanskje med et unntak eller to. Begynner han å merke alderen? Greit med litt system på tingene?

OPPE OG GÅR: Bob Dylan satt stort sett bak pianoet, men hadde et par turer fram på scenen også. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
OPPE OG GÅR: Bob Dylan satt stort sett bak pianoet, men hadde et par turer fram på scenen også. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Skranglete

Det starter veldig skranglete, som om bandet er på jam på den lokale klubben. Det er ganske rart, for disse gutta, bunnsolide karer som gitarist Charlie Sexton, bassist Tony Garnier og Donnie Herron (pedal steel og fele m.m.), har spilt med Dylan i årevis. Men så har de også litt av en jobb når de skal følge ham, for Dylan fraserer og spiller akkurat som det passer ham - litt som hans kompis Willie Nelson. Men vi kjenner faktisk igjen mange av sangene relativt raskt. Det er ikke alltid sånn.

Country

Fire av de tjue låtene er fra «Tempest» (2012), et album han må være spesielt glad i.

Første øyeblikk som virkelig er noe å skrive hjem om i kveld er «Simple Twist Of Faith», som nesten dras i countryretning. Bandet spiller mer displinert og Dylan bidrar med slentrende pianospill. Det må bemerkes at han er milevis unna Leif Ove Ansdnes, men det kan kalles sjarmerende. Munnspillet er mer Dylans instrument.

Snakkesynger

«Cry A While» er nesten ikke til å kjenne igjen, men ille blir det når «When I Paint My Masterpiece» avdukes. Dylan nærmest snakkesynger og klimprer på pianoet, låten drar ut og det blir bare uinteressant.

«Make You Feel My Love» er derimot en vinner og får naturlig nok god mottakelse hos et noe nølende publikum denne kvelden. Det står i stil med hovedpersonen.

«Like A Rolling Stone» ruller greit, og på «Early Roman Kings» dras tempoet enda mer opp. Også den ruller fint fram og tilbake. Stemmen er insisterende, og det begynner å swinge skikkelig. Det merkes på publikum.

Leker seg

Det tar lang tid før vi kjenner igjen «Don't Think Twice It's All Right», men samtidig er det noe av sjarmen med en Dylan-konsert. Han leker seg med sine egne låter, og det kan framstå som rein improvasjon - sjøl om han vet akkurat hva han gjør.

«Love Sick» er som ventet et høydepunkt. Det låter tettere og tettere nå, og Dylan synger både mer inspirert og reinere. Stemmen har holdt seg overraskende bra - og er langt unna hans «mumleperiode». Nå er han nærmere et jazzuttrykk.

Trommesolo

«Thunder Of The Mountain» får vi en noe uinspirert trommesolo (!), mens kveldens høydepunkt må være Bob som kommer nærmest dansende inn til to ekstranumre, en veldig annerledes «Blowin' In the Wind» og en bluesinspirert avslutning - før hele bandet bukker og forsvinner ut. Han «prøvedanset» rett før.

Det er alltid spennende å gå på Dylan-konsert, for du vet aldri hva du får. Det vi derimot vet er at han ytterst sjelden åpner munnen mellom sangene. Det gjør han ikke her heller. Det meste av tida sitter han bak et piano, og uten hjelp av storskjermer er det ikke mye vi ser av ham.

«Rolling Thunder Revue»

Vil du se mer kan du klikke deg inn på Martin Scorseses film fra «The Rolling Thunder Revue»-turneen i 1975 på Netflix. Musikken er også ute på cd og vinyl i «The Bootleg Series». Han spilte tre av låtene derfra i kveld.

Bob Dylan spiller i Oslo Spektrum lørdag 29. juni. Det er de to eneste konsertene i Norge i år. Heller ikke den er utsolgt.

* Bob Dylan har alltid fotoforbud på sine konserter. Dagbladet velger likevel å publisere bilder fra konserten fordi vi er prinsipielle motstandere av den type forbud.