LANG SOLOPAUSE: Alison Krauss har (med ett unntak) lagt bort fela når hun nå gir ut sitt første soloalbum siden 1999. Dessverre er det et album med gamle låter i kjedelige arrangementer. 
LANG SOLOPAUSE: Alison Krauss har (med ett unntak) lagt bort fela når hun nå gir ut sitt første soloalbum siden 1999. Dessverre er det et album med gamle låter i kjedelige arrangementer. Vis mer

Anmeldelse: Alison Krauss - «Windy City»

Dette var triste greier, Alison

«Bluegrassdronninga» Alison Krauss gir ut sitt første soloalbum på 18 år. Synd det ikke er mer spennende.

ALBUM: At Alison Krauss gir ut soloalbum er i utgangspunktet en stor begivenhet, sjøl om det er mye Alison også når hun synger med «verdens beste bluegrassband», Union Station. I 2012 kom de endelig til Norge for å opptre på den famøse Sommerfestivalen i Holmenkollen.

Windy City

Alison Krauss

3 1 6
Plateselskap:

Capitol / Universal Music

«Vakkert - og tidvis ganske kjedelig.»
Se alle anmeldelser

«Barbie girl»

Sjøl har Alison «verdens beste countrystemme». 27 Grammy-priser er håndfaste bevis på det. Ingen andre kvinner har vunnet flere. Fem av prisene, blant annet Årets album, kom i 2009 - for samarbeidet med Robert Plant på fabelaktige «Raising Sand». fra 2007.

Nå har hun altså gått solo igjen. Men hvem i all verden har funnet på at hun skal se ut som ei Barbie-dokke på coveret? Og hvorfor har hun gått med på det?

Soloalbum

Det er også seks år siden forrige album med hennes faste band. Flere av medlemmene i Union Station er riktignok med her, i tillegg til noen av Nashvilles beste studiomusikere (Brent Mason, Matt Rollings og Kenny Malone m.fl.), men «Windy City» er et soloalbum.

Det betyr at hun kunne velge å synge akkurat de sangene hun ville. Med tanke på hennes bluegrassbakgrunn er det kanskje overraskende at hun har lagt seg på ei linje med nesten utelukkende smektende countryballader i 60-tallsmodus, men hun har altså ønsket å gjøre noe annet enn bluegrass.

Strykerne er riktignok ikke veldig til stede, men her er desto større mengder steel-gitar. Det er mye «Nashville sound» over albumet, eller countrypolitan som det også kalles. Den mykere og mer poporienterte (og glatte) stilen ble populær i countryhovedstaden i Tennessee midt på 50-tallet, anført av produsenter som Chet Atkins og Owen Bradley.

Cannon-produsent

Overraskende er det også at hun har valgt veteranen Buddy Cannon til å produsere. 69-åringen har cv-en i orden, som låtskriver for store artister og produsent for folk som Willie Nelson, Reba McEntire, George Jones og Merle Haggard.

2009: Robert Plant og Alison Krauss plukket med seg fem Grammy-priser for albumet «Raising Sand». Foto: NTB Scanpix
2009: Robert Plant og Alison Krauss plukket med seg fem Grammy-priser for albumet «Raising Sand». Foto: NTB Scanpix Vis mer

Men han er også veldig satt og ikke akkurat nytenkende, og det hadde kanskje vært lurere å gå for en yngre produsent som kunne røsket litt opp i det som dessverre er blitt ganske seige og kjedelige - jeg vil gå så langt som å si søvndyssende - arrangementer. Like fullt gikk albumet rett til topps på Billboards Top Country Albums i sin første uke.

Som originalen

Alison har ønsket å trekke fram gode coverlåter fra en bestemt tidsepoke, men hun har lagt seg tett opp mot originalen. Det er vakkert framført av hele gjengen. Alison Krauss har en stemme som i utgangspunktet kan løfte enhver sang.

Men - noe av vitsen med å gjøre coverlåter må være å prøve å gjøre noe med dem som får oss til å glemme originalen. Det skjer ikke her. Dessuten synger hun så kontrollert at den fantastiske stemmen rett og slett ikke kommer helt til sin rett.

Willie Nelson

Sangene er i utgangspunktet spilt inn av veteranene Willie Nelson, Glen Campbell, The Osborne Brothers, Brenda Lee, Bill Monroe, Vern Gosdin, Roger Miller og Eddy Arnold.

Mange av dem er også gjort av mange andre artister, og det gjør dette prosjektet litt underlig. Hva er vitsen med enda en versjon - uansett hvor gode de er? Hvorfor ikke originalmateriale? Det er nok av gode låtskrivere i Nashville som ville gitt bort sanger til Alison.

Spesialversjoner

Willies «I Never Cared For You» er et høydepunkt (som også kommer i liveutgave på en de luxe-utgave), også fordi den er et etterlengtet opptempo-innslag på et album som i hovedsak er svært saktegående - ja, rent ut ganske triste greier.

Får du hånda i en spesialversjon av cd-en kan du også høre Willies gripende «Angel Flying To Close Too The Ground» i nedstrippet liveutgave. Et soleklart høydepunkt, der hun utnytter stemmen for hva den er verdt og synger med stor innlevelse. Men den er altså ikke med blant albumets ti opprinnelige spor.

Streaming

34 minutter er i snaueste laget. Det er greit å tenke nytt i distribusjon, men det hadde sett bedre ut om man hadde latt «alle få alt». Den og fem andre ekstraspor er spredt på forskjellige de luxe-versjoner av cd-en - fire av dem på ei plate som gis ut eksklusivt av butikkjeden Target i USA.

Trøsten er at de er med på streamingutgavene på Tidal og Spotify.