AP-KRIM: En eks-politiker og motstandshelt blir drept i Hans Olav Lahlums krimdebut. Foto: Agnete Brun
AP-KRIM: En eks-politiker og motstandshelt blir drept i Hans Olav Lahlums krimdebut. Foto: Agnete BrunVis mer

«Dette var virkelig morsomt å lese»

Hans Olav Lahlum kan skrive krim også.

||| ANMELDELSE: April 1968: En tidligere AP-statsråd og motstandsmann blir funnet drept i leiligheten sin på Torshov, og den fremadstormende førstebetjent Kolbjørn Kristiansen får ansvar for saken. 
 
Slik begynner den første kriminalromanen til Hans Olav Lahlum, den anerkjente historikeren som har bak seg utmerkede biografier om både Oscar Torp og Haakon Lie.

Han gjør da også bruk av sine store kunnskaper om Arbeiderpartiet her — men det er i tillegg betydelige innslag fra krigen og Norges forhold til USA på den tiden. For eksempel. Dessuten opptrer både Jens Christian Hauge og Haakon Lie lett forkledd i mindre roller.

Historisk krim Dette er tydeligvis høsten hvor historikere skriver krim: Først ut er Lahlum med «Menneskefluene», snart kommer også Terje Emberland og Hans Rougthvedt med den halvdokumentariske romanen «Edderkoppen». Og bare for å ha sagt det med én gang: «Menneskefluene» er en velskrevet og spennende historisk kriminalroman i klassisk stil, et svennestykke som det står stor respekt av.  

«Menneskefluene» er noe så sjeldent som et vaskeekte lukket rom-mysterium, den drepte  ekspolitikeren og motstandshelten Harald Olesen blir funnet skutt i sin låste leilighet i Krebs gate 25.

Siden det befant seg folk ute i oppgangen da skuddet ble hørt, kan morderen umulig ha kommet seg unna den veien.

Seks mistenkte Gården har seks leiligheter pluss en vaktmesterbolig, og det er naturlig nok de seks beboerne — fire enslige og et ektepar — som kommer i politiets søkelys, siden ingen utenfra kan ha drept Olesen. Det er en sammensatt gruppe mennesker som bor i bygården, men deres varierte bakgrunn skal ikke avsløres her, det vil ødelegge noe av oppdagelsesgleden man får ved å lese boken.

«Dette var virkelig morsomt å lese»

Men førstebetjent Kristiansen får uventet hjelp fra en overintelligent 18-årig jente som sitter i rullestol. Patricia Louise Borchmann kan kanskje minne om en Lisbeth Salander-variant, men det er uansett et godt grep å bruke en medhjelper som er ubeskrivelig arrogant og har en skarpere hjerne enn hovedpersonen.

Gammelmodig Lahlum har så vidt jeg begriper fanget tidskoloritten godt, og boka er skrevet i en stil som er passende gammelmodig — språklig sett er det litt som å lese en Bernard Borge-krim. Tonen er høflig og dannet, men det er mye skjult humor mellom linjene.

Lahlum har vist med sine politikerbiografier at han skriver godt, men han er også en dyktig krimforfatter — boka har en utmerket oppbygging og en stigende spenningskurve. Dette var virkelig morsomt å lese.