Devendra Banhart

Nok en ung artist med folkfornyende kraft.

CD: Devendra Banhart ser ut som en snill syreselger i Haight Ashbury cirka 1968, skriver tekster like pussige og hippiefjollete som det beste/verste av Donovan, og sangene hans for øvrig høres ut som om de ble spilt inn på slutten av 1920-tallet. Det går dessuten gjetord om hans konsert på Garage i Oslo forleden, idiosynkratiske trubadurer av Will Oldham-skolen har det med å skape magiske stunder når man minst venter det. «Rejoicing In The Hands Of The Golden Empress» er den fulle tittelen på Banharts andre album, som plasserer ham i samme støvete Appalachian/neo-folk-tradisjon som Gillian Welch. Banhart er mindre perfeksjonistisk, men klarer i likhet med henne å balansere det tradisjonalistiske autensitetsjaget med popfølsomhet og overraskende referanser. For eksempel er tittelsporet en søt liten rip off av Rod Stewarts «Gasoline Alley».