Devendra Banhart

Skjegg, vimsing og hippierock.

KONSERT: Freakfolkens førsteelsker, kongen av new weird America – Devendra Banhart har tunge konsertforventninger hvilende på sine spinkle skuldre. Han gjorde det ikke lett for seg under sin Øya-konsert som, foruten å være vimsete på godt og vondt, i litt for stor grad ble preget av helt nye sanger. Men konserten hadde sine glimt av hippierockstorhet.

Med et skjeggete band i ryggen (ansiktsbehåring så ut til å være imperativ selv for gitarteknikeren) – det så til forveksling ut som Stillwater, det fiktive bandet i «Almost Famous» – pludret Banhart av gårde på en slags jazza Allman Brothers-vibb, etterfulgt av knusktørr Crazy Horse-anno-1969-fuzzgitarlyd og maksimal slengbuksefaktor, før han med vekslende hell tok for seg av brasiliansk og puertorikansk musikkarv.

Banhart ser ut som en proto-backpacker med elektrisk gitar og er noe av en tåkefyrste mellom låtene, snippen er så løs og pausene mellom sangene så lange at momentum-tilløpene fisler ut gang på gang.. Da hjelper det lite, communal spirit eller ikke, å hente opp folk fra publikum som får spille egne låter underveis. Men noen kjente låter fra 2005-skiva «Cripple Crow» til slutt halte det hele i land på et vis.

Devendra Banhart