Dewey Redman/Cecil Taylor/Elvin Jones

Knapt noen musikk er mer nerveslitende enn middelmådig, klisjéhylende frijazz. Det måtte i så fall være dårlig, klisjéhylende frijazz.

Men sett veteranene Cecil Taylor (66), Dewey Redman (68) og Elvin Jones (71) sammen, og du får til gagns demonstrert at frie musikalske former ikke betyr musikalsk anarki eller lettvinte løsninger. Pianist Taylor, tenorist Redman og trommeslager Jones er verdt hvert sitt lange kapittel i den moderne jazzens historie, og i et frydefullt, energiutløsende spill, dels samlet, dels solo, på tvers av gjengse formløsninger, harmoniske kjøreregler og faste rytmemønstre, skaper de blodfull, besettende «avantgarde-jazz», 40 år etter sjangerens gjennombrudd.

Selvsagt er ikke dette ny, sensasjonell og sjokkerende musikk i 1999. Men det er lov å la seg begeistre likevel, nettopp fordi disse tre musikerne så ettertrykkelig setter en standard i en musikk der kriteriene for godt og dårlig stadig er uklare. Hos denne trioen er det liksom ikke tvil, du hører at alt stemmer selv om språket klinger fremmed.