MUSIKAL: Det er vanskelig å lage vesentlig teater om livets slutt uten å bli overtydelig sentimental eller velment banal.

Mest vellykket er «Helter» når den kontrasterer normalitet og unntakstilstand - en slurk av yndlingskaffen kontra åtte prosents mulighet for å leve mer enn ett år.

Når den skildrer desperasjon og motløshet er den lett å tro på. Dårligst lykkes den når den forsøker å vise mestringsstrategier.

Avgrenset Persongalleriet er tilstrekkelig spinkelt beskrevet til at skikkelsene kan være hvem som helst. Deg. Venninna di. Naboen din. Et familiemedlem.

Dette valget er ikke nødvendigvis et dårlig et, ikke her: At skikkelsene er på skissenivå gjør at man kan lese egne egenskaper inn i dem.

I løpet av livet vil en av tre få kreft. Tematikken for «Helter» bør med andre ord angå de fleste av oss.

Skjer det ikke med deg, skjer det med noen som står deg nær.

Men nettopp de som står en nær - familie, venner, pårørende - er forunderlig fraværende fra fortellingen.

«Helter» har valgt å vektlegge pasienter og personale, i et avgrenset sykehusunivers.