Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Diagnose: dyktig

Først skrev hun om en deprimert forretningsmann. Deretter om en hjemløs kvinne. Men det var angsten som fikk Sveriges nye krimdronning, Karin Alvtegen (38), til å skrive noe i det hele tatt.

- Jeg så henne en morgen, ved Slussen.

Karin Alvtegen peker ut av vinduet på konditoriet i Gamla Stan i Stockholm. Der borte, rundt hjørnet, var det hun fikk ideen til kriminalromanen som har tatt svenskene og en god del av Europa med storm.

- Det kom en kvinne gående mot meg, barføtt. Vi var jevngamle, hun kunne vært en gammel klassekamerat. Hun tigget med verdighet, selv om alles blikk var vendt mot henne. Målet var å overleve dagen. Jeg tenkte: Hvordan i helvete blir man så ensom? Dessuten forundret det meg at hun ikke ga opp. Det tror jeg jeg ville gjort.

Karin Alvtegen vet hva det vil si å gi opp. Tre uker før hun skulle føde sitt andre barn, mistet hun storebroren sin i en klatreulykke. Hun holdt seg oppe i halvannet år. Så begynte hun å «krakelere».

- Jeg sank ned i en dyp depresjon, ble langtidssykemeldt fra jobben som rekvisitør på film, utviklet panikkangst. Jeg lå og sov hele dagen, orkert verken å gå til postkassa eller ta talefonen.Men en dag fikk jeg plutselig en tanke i hodet om hvordan det ville være for et menneske som hadde mine problemer, men som tvang seg ut i verden - og tilfeldigvis traff et menneske som begynte å forfølge henne. Da ringte jeg mannen min på kontoret og spurte om hvordan man skrudde på datamaskinen.

Alvtegen skrev døgnet rundt i seks uker, summerte opp sidene og kom til at hun hadde skrevet en bok. Den sendte hun til tre forlag, og fikk napp hos ett. Kriminalromanen «Skuld» handlet om forretningsmanen Peter _ for at ingen skulle tro den var selvbiografisk.

KARIN ALVTEGENs morfar var bror til Astrid Lindgren, et faktum Alvtegen underslo da hun leverte sin første bok. Hun ville ikke at noen skulle tro hun profitterte på «gammelfasterens» navn.

- I min familie har vi alltid kunnet formulere oss, men jeg tenkte aldri på å bli forfatter.

Den første boka skrev jeg på seks uker, den andre på seks måneder, nå er jeg oppe i halvannet år på den siste. At den første ble bok er helt ubegripelig for meg i ettertid. I etterkant er jeg takknemlig for det som skjedde, depresjonen er min beste lærer i livet. Du kommer så nær kjernen. Det er i avgrunnen man henter det som er viktig i verden, selv om du nesten ikke holder det ut, mens det pågår.

- Hva har du lært?

- At mine nærmeste er det viktigste for meg og at barna mine ikke blir lykkelige av at jeg selger mange bøker. Jeg gikk gjennom en skilsmisse for tre år siden, og har skjønt at livet går opp og ned _ det gjelder å nyte når det er bra. Lenge levde jeg met et katastrofeberedskap, hoppet hver gang telefonen ringte. Men nå har jeg akseptert at livet ser sånn ut. Og så har jeg lært at jeg må passe på _ blir det for mye stress, kan angsten og depresjonen komme tilbake. Stressterskelen min er blitt veldig lav. Akkurat nå føler jeg meg helt tom, det kjennes som om det ikke blir flere bøker. Men hvis det skulle være slik, så gjør det ikke noe.

- Fikk du noe hjelp?

- Ja, jeg har gått i terapi. Gjennom den har jeg lært å skrelle vekk alle små drittproblemer. De små problemene kan jo løses - de store, som at noen dør, er det verre med. Jeg sluttet å skamme meg over at jeg ikke hadde kontroll over meg selv. Nå kan jeg anerkjenne depresjonen, det fins ingen skam mer. Jeg lærte dessuten å forstå mine egne drivkrefter.

- Hva drev deg?

- Et enormt behov for at folk skulle synes jeg var dyktig. Det holdt ikke for meg at jeg gjorde noe bra _ helst skulle folk falle av stolen i beundring over hvor flink jeg var. Da jeg endelig erkjente dette for terapeuten min, klarte jeg nesten ikke å reise meg. Hele kroppen falt sammen.

- Du fikk skandinavisk krims høyeste utmerkelse, Glassnøkkelen, for «Savn». Hva gjør det med selvfølelsen?

- Det ga meg faktisk enorm prestasjonsangst. Når du ser på hvem som har fått den før...! Men ved å anerkjenne at jeg har det slik, blir angsten ikke lammende. Hovedsaken når jeg skriver, er at jeg selv er fornøyd. Jeg har trengt å trekke meg litt tilbake, sitter mye hjemme, ser ikke en kjeft. Når agenten min ringer og forteller at bøkene mine er solgt til nok et land, oppleves det bare uvirkelig og abstrakt.

I NORGE KOMMER Karin Alvtegens bøker ut i «feil» rekkefølge. Vi starter med toern. Den om hjemløse Sibylla som prøver å lure en forretningsmann i restauranten på det fasjonable Grand Hotel i Stockholm til å betale et hotellrom for natta for henne _ og som blir utpekt som mistenkt når mannen blir myrdet samme natt.

- Jeg respekterer Sibylla, på mange måter er hun et forbilde. Hun er ikke et offer, men vet hvem hun er og gjør sterke valg. Jeg liker henne godt. Mange spør meg om jeg har bodd på hospits, men det ville ikke falle meg inn: Skulle jeg oppta plassen til en som trengte den bare for å gjøre research? Det jeg vil oppnå med historien, er å inngi respekt for mennesker som vanligvis ikke får det.

- Hva slags reaksjoner har du fått?

- Mange skriver til meg og sier de har tenkt på Sibylla når de ser en tigger på gata. Men noen debatt i offenligheten er det dessverre ikke blitt.

- Kriminalromaner fører ikke til debatt?

- De blir jo lest i hvertfall! Selv er jeg helt uinteressert i vold, men veldig opptatt av psykologi, i hva som driver folk over kanten.

DEN FØRSTE KARIN Alvtegen ringte, da debutboka hennes ble antatt, var Astrid Lindgren.

- Hun var så dårlig de siste årene hun levde, at hun ikke kunne lese mer. Men jeg fortalte henne hele handlingen. Da jeg var liten, tilbrakte jeg somrene på Näs i Vimmerby, barndomshjemmet hennes. Hun lekte heks med oss barna, stakk en brødspade med en sjokoladebit ut av kjøkkenet, og den som ble tatt når hun prøvde å ta sjokoladen, ble stappet ned i vedkurven. Alle tror at Astrid var slikt et godt menneske _ og det var akkurat slik hun var. For meg har hun vært et stort forbilde, først og fremst fordi hun gjorde noe med det hun syntes var viktig.

- Hun hjalp deg?

- Masse. Da jeg holdt på å miste leiligheten min, ble hun med opp på Bostadstyrelsen. Jeg glemmer aldri ansiktene til funksjonærene da hun sa: Ja, her har dere store og gode lokaler, her skulle vi kunne få plass til mange boligløse ungdommer.

- Hun hadde stor sans for humor?

- Ja, den ga seg utslag hele tida. Som da Pippi ble oversatt til fransk, og forlaget forandret mye i historien. De mente franske barn ville synes det var usannsynlig at Pippi kunne løfte en hel hest, og erstattet den med en ponni. Da skrev Astrid et brev der hun sa at hun var svært glad for at de hadde endret historien slik at franske barn kunne forstå den bedre. Og ba dem samtidig sende et bilde av et fransk barn som løftet en ponni.

hege.duckert@dagbladet.no

LOVENDE SVENSKE: Karin Alvberg.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media