Diagnose kvinner

Mye kvinneliv og mange følelser i perspektivrik generasjonsroman.

BOK: Det er mange kvinneportretter og massivt kvinneliv i FN-arbeideren Anne Ch. Østbys romandebut.

Så bevisst og ensidig er tematikken at det gir mening å plassere boka i den høyst omdiskuterte båsen kvinneroman.

Østby har tidligere skrevet barnebøker. Når hun nå skriver sin første voksenbok formulerer hun seks kvinneskjebner med sterke bånd til hverandre. Mormoren i huset representerer krigsgenerasjonen. Den vakre som ble «godt» gift med en tannlege. Hun har to døtre. Den grå musa som fikk drømmeprinsen, og den vakre som ikke fikk ham.

Den tredje generasjon består av to tenåringsdøtre. Søte Malin som alle elsker, men ingen riktig ser. Og problembarnet Eirin som fikk barn i en alder av sytten. Til slutt er det Eirins venninne, den tilsynelatende viljeløse Isa.

Overbevisende

De fem kvinnene bor sammen etter en ulykke der barnas far døde. Ulykken gir en slags forklaring på noen av traumene kvinnefellesskapet sliter med. Kapittel etter kapittel får vi hver av kvinnenes virkelighetsoppfattelse. Vi ser dem innenfra så å si.

Og får dem så beskrevet utenifra gjennom de andre. Akkurat dette spennet er godt og overbevisende. Som i portrettet av problembarnet Eirin som virker «gal» sett utenifra, men der hennes handlinger gir mening når vi følger hennes perspektiv.

Tunge temaer

Gjennom kvinnene har Østby også formulert «typiske» kvinner. Her er tunge temaer som selvskading, tenåringsfyll, selvmord, voldtekt.

Det er mye menstruasjonsblod og bind og blodklumper i denne boka, som i passasjer bikker over fra det litterært gjenkjennelig til det litt for klamt intime. Den sterke vekt på enkeltperspektivene går også på bekostning av et samlende plott, i en debut som ellers er solid nok.