Dialog er svaret på alt

Fra Huntington skrev The Clash of Civilizations til i dag, har nordmenn for alvor måtte lære å leve sammen. Inntil videre har Huntingtons spådom slått feil i Norge

FÅ KONFLIKTER: Tros- og livssynsdialog høres ut som et tannløst svar på alvorlige problemer, men i Norge har dialog ført til svært få religionskonflikter, skriver redaktøren av ny bok som lanseres i dag. Foto: Geir Bølstad / Dagbladet.
FÅ KONFLIKTER: Tros- og livssynsdialog høres ut som et tannløst svar på alvorlige problemer, men i Norge har dialog ført til svært få religionskonflikter, skriver redaktøren av ny bok som lanseres i dag. Foto: Geir Bølstad / Dagbladet.Vis mer
Debattinnlegg

Etter den kalde krigen vil den primære kilde til konflikt være at mennesker av ulike religiøse og kulturelle identiteter må leve sammen. Det hevdet Samuel P. Huntington i boka The Clash of Civilizations fra 1996.

Huntington kom med utsagnet da Gro Harlem Brundtland var statsminister. Med det i bakhodet virker påstanden som noe fortidig, nesten som Gro Harlem Brundtlands utbrudd om at «Det er typisk norsk å være god» under OL på Lillehammer. OL på Lillehammer var av en annen tid. Folk flest hadde ikke hadde prøvd Internett og mobiltelefon var forbeholdt forretningsfolk. Vi innredet våre hus med furumøbler, elsket de blondhårede maskotene Kristin og Haakon og veivet med norske flagg. OL på Lillehammer var den siste nasjonale feiring av det etnisk norske!

For fra dette tidspunktet begynte innvandringen å prege landet. Allerede i 1995 kunne minaretene til World Islamic Mission ses fra store deler av Oslo. I 1999 fikk 17. mai-komiteen i Oslo sin første ikke-vestlige leder, Rubina Rana. Antallet registrerte troende muslimer steg fra noen-og-tyvetusen til 112 000 i 2012. Buddhistene hadde en tilsvarende vekst, fra 4000 til 15 000 buddhister. Og på 2000-tallet har i tillegg arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa og Filippinene fylt opp benkeradene i våre katolske kirker. Fra Huntington skrev The Clash of Civilizations til i dag, har nordmenn for alvor måtte lære å leve sammen.

I boka «Dialog er svaret på alt» som utgis sammen med STL er budskapet at det i all hovedsak har det gått bra.

Mange steder i verden gjør det ikke det. Det er ikke nødvendigvis tro og livssyn som er skyld i konfliktene i Libanon, tidligere Jugoslavia eller Syria. Tro og livssyn forårsaker ikke per definisjon opptøyer i Stockholm og Paris, men er en komponent i konfliktene.

Hvorfor har det gått så bra i Norge? Anne Sender, tidligere forstander for Det Mosaiske Trossamfund, gir et svar på dette spørsmålet. I Norge begynte de forskjellige tros- og livssynssamfunnene å snakke sammen da de oppdaget at de hadde en felles fiende: Det forkynnende kristendomsfaget.

Å arbeide for felles mål var opphavet til den norske modellen for tros- og livssynsdialog. I dag vet vi at dialogen mellom tros- og livssynssamfunn har gitt ekstremismen relativt lite spillerom. Det er aldri spesielt lurt å angripe sin beste samarbeidspartner, derfor virker dialog og samarbeid modererende. Vi kan derfor konkludere med at dialog fungerer.

Men få konklusjoner er så frustrerende som at vi trenger mer dialog. Ofte virker det bare som det bekvemme svar på spenninger i vårt flerkulturelle samfunn. Så enkelt er det ikke. Dialog forutsetter ikke enighet, men den må være frivillig, deltakerne må tjene på å snakke sammen og ikke ha skjulte motiver. Å etterlyse dialog innenfor et felt er ingen løsning dersom A ikke ønsker å snakke med B.

Huntington beskrev hva som kan skje når forskjellige grupper slutter å høre på hverandre. Inntil videre har hans spådom slått feil i Norge

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.