Dialog med Kina -  nytter det?

Det foregår stadig store og alvorlige menneskerettighetsbrudd i Kina. Norsk Senter for Menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo (SMR) har jobbet med kinesiske samarbeidspartnere i snart 10 år. Det er gjort små, men viktige framskritt.

NORGE DELTAR denne uken i de årlige samtaler om menneskerettigheter med Kina. Den siste tiden har vært preget av uro om hvorvidt Amnesty Norge skulle få anledning til å reise til Beijing sammen med den norske delegasjonen. Etter først å ha motsatt seg Amnestys deltakelse, har kineserne snudd i saken. Vi tolker dette som en indikasjon på verdien av en konstruktiv menneskerettsdialog. Norsk Senter for Menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo (SMR) har jobbet med kinesiske samarbeidspartnere i snart 10 år. Arbeidet har fremmet bevisstheten og kunnskapene om menneskerettigheter hos viktige kinesiske aktører samtidig som vi har kunnet bidra til en bred kompetansebygging i Norge om kinesiske utviklingsproblemer.

SOM PÅPEKT, blant annet i Dagbladet, kreves det balansekunst å drive dialog og samarbeid med et land som er så stort og komplekst som Kina. Landet har oppnådd mye siden reformene startet i 1978, blant annet en sterk økonomisk vekst og en betydelig fattigdomsreduksjon, men det er fortsatt enorme utfordringer å ta tak i, økonomisk, sosialt og ikke minst politisk. Forskjellene mellom rike og fattige i landet øker og en del svake grupper i samfunnet faller utenfor. Det er økende sosial uro, og antallet demonstrasjoner er stigende. Fra 2005 ble det rapportert om 87 000 lokale protester. Det foregår stadig store og alvorlige menneskerettighetsbrudd i Kina, slik Amnesty, SMR og andre organisasjoner påpeker overfor medier og kinesiske samarbeidspartnere. Det kommunistiske styret godtar ikke at dets legitimitet trekkes i tvil. Likevel opplever vi at flere og flere, også innenfor staten og partiet, er opptatt av å bedre situasjonen for menneskerettighetene i landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

STORE PROBLEMER med menneskerettighetene i kombinasjon med et forbedringspotensial gjennom dialog og kontakt var noe av bakgrunnen for at Norge etablerte en formell dialog med Kina i 1997. Dialogen kan sies å foregå på tre nivå. På nivå én finner det sted årlige politiske konsultasjoner bak lukkede dører. Men i forbindelse med disse konsultasjonene arrangeres det også større rundebordsmøter, hovedsakelig med deltagere fra de to lands relevante departementer. Her har et stadig større antall institusjoner og organisasjoner fra det sivile samfunn blitt invitert med som deltakere de senere år. Disse rundebordsmøtene kan sees som nivå to og fungerer som møteplass for norske og kinesiske aktører. På denne måte støtter de opp om nivå tre i dialogen som består i en rekke konkrete prosjekter som utvikles mellom aktørene, og som gjennomføres gjennom hele året og uavhengig av dialogmøtene. Det er særlig disse prosjektene vi mener gir mulighet for konkret påvirkning i Kina. «Kinaprogrammet» ved SMR springer ut av dialogen, og har prosjekter på dette tredje nivået. Gjennom forskning, utdanning og seminarerer det etablert et samarbeid om menneskerettigheter med kinesiske akademiske institusjoner. Også flere andre norske aktører, som Den norske Lægeforening, Sivilombudsmannen og Den Norske Advokatforening, har med støtte fra utenriksdepartementet etablert samarbeid med kinesiske partnere i forlengelsen av dialogmøtene.

DET LIGGER STORE begrensninger i ytringsfriheten i Kina, men likevel gis sentrale akademiske miljøer i landet rom for å delta i debatter om viktige spørsmål som har tilknytning til spørsmål om menneskerettigheter. Dette gjelder blant annet pågående diskusjoner om tortur, rettsikkerhet, diskriminering, og rettighetsbeskyttelse for svake grupper i samfunnet. Samarbeid med akademikere er viktig fordi det kan bidra til å øke deres kunnskap om nødvendige standarder. Med utgangspunkt i de internasjonalt vedtatte menneskerettighetsnormene samarbeider kinaprogrammet med akademiske aktører i Kina om temaer som fri rettshjelp, kvinners rettigheter, ikke-diskriminering i arbeidslivet, bønders rettigheter i Vest-Kina og ikke minst utdanning i menneskerettigheter og produksjon av lærebokmateriale.

SPØRSMÅLET er selvsagt om arbeidet gir resultater i et større perspektiv. Det å måle forbedring av menneskelige rettigheter på nasjonalt nivå er mildt sagt en metodisk utfordring. Men, basert på de seneste 10 års arbeid med Kina, kan vi gi et eksempel på et område med små, men viktige fremskritt og hvor den norske innsatsen har hatt en betydning: Menneskerettighets-utdanning ble tidlig et prioritert område. I 2002 kom, på initiativ fra kinaprogrammet, den første kinesiske læreboka om internasjonale menneskerettigheter ut i Kina. En stor del av opplaget ble distribuert gratis til universiteter og bibliotek omkring i landet. Boka er fortsatt i bruk ved åtte universitet i Kina, og det er positivt at stadig flere tekstbøker, initiert av kinesiske forskere, også kommer på markedet. Udervisning om menneskerettigheter har vært et naturlig satsningsområde for kinaprogrammet, men svært følsomt for kineserne. Det første treukers intensivkurs for jurister, arrangert i 2001, ble i sin helhet filmet av myndighetene, og stemningen var anspent.

ET DEFINITIVT gjennombrudd for menneskerettighets-undervisning skjedde senere samme år da det kinesiske utdanningsdepartementet ga tillatelse til å starte universitetskurs i menneskerettigheter. Våre kinesiske samarbeidspartnere fikk dermed mer rom for å kjøre årlige intensivkurs for jurister som ønsket å starte opp egen undervisning. Siden 2001 har kinaprogrammet som del av et nordisk samarbeid, og sammen med kinesiske partnere kurset over 150 jurister. Mange av disse er involvert i undervisningen ved de 20 universitetene hvor man i dag kan studere internasjonale menneskerettigheter. I 2005 startet også kinaprogrammet separate kurs for universitetslærere fra de mer fattige vestlige provinsene i Kina. Responsen var overveldende og vi fikk muligheten til å inkludere deltakere fra områder som Tibet og Xinjiang. Mange av deltakerne ønsker nå å starte opp undervisning ved sine hjemmeuniversitet, og forhåpentligvis vil man kunne se mye av den samme positive utviklingen som i Øst-Kina.

VERKEN KINAPROGRAMMET eller Norge kan løse Kinas menneskerettighetsproblemer. Dét kan bare kineserne gjøre. Alle aktører som arbeider med bistand og menneskerettigheter bør ha et kritisk blikk på egne prosjekter, og det er mange fallgruver. Debatten omkring Amnestys deltakelse viser at å arbeide med menneskerettigheter i Kina er en komplisert oppgave. Ikke desto mindre vil vi fastholde at en fortsatt dialog og et fortsatt samarbeid med kinesiske aktører, på forskjellige nivåer i det politiske, administrative og akademiske system, er viktig og nødvendig.