Dialog mot sin hensikt

TEGNINGENE: Reaksjonene på fundamentalistiske muslimers forsøk på å innskrenke ytringsfriheten har på toppolitisk nivå variert. Jeg vil ikke så tvil om dialog som egnet metode i konfliktløsing og brubygging mellom forskjellige kulturer og folkegrupper. Men det som er kritikkverdig er at norske politikere stadig henvender seg til muslimske geistlige og representanter for konservative trossamfunn når de vil føre dialog med minoritetene. Dette mønsteret er svært uheldig av fl57ere grunner. For det første skaper denne politikken et inntrykk av at alle innvandrere med muslimsk bakgrunn er religiøse vesener, til og med fanatiske. Dette kollektive bildet som er basert på utallige generaliseringer og forenklinger og som forsterkes av media, begynner nok beklageligvis å skyte røtter i den norske bevisstheten. Noe som igjen vil føre til sterkere polarisering og større avstand. Slik sett virker dialogen mot sin hensikt.

PÅ DEN ANNEN side er denne politikken med på å isolere sekulære og progressive krefter fra muslimske land og gi næring og gode vekstvilkår for en ytterst farlig ideologisk retning. Politisk islam utgjør ikke bare en alvorlig trussel mot enhver framskritt i riktig retning i den muslimske verden, men truer også de fundamentale prinsippene som moderne demokratiske samfunn er tuftet på. Mens våre danske og nederlandske naboer viser prinsippfasthet, solidaritet og dypere innsikt, preges det norske synet av kortsiktighet og feil vurdering. Sekulære stemmer, penner og krefter finnes i muslimske miljøer, både i og utenfor Norge. Det er de som fortjener vår støtte, og det er de vi trenger mest i kampen mot tyranniet og i arbeidet for en bedre verden for alle mennesker.