DET VAR MED LETTELSE og en viss uro jeg så Magazinets redaktør Vebjørn K. Selbekks beklagelse i Dagsrevyen og en tilsynelatende forsoning med leder for Islams Råd i Norge, Mohammed Hamdan. Lettelse fordi Selbekk tok ansvar for sine handlinger og beklaget i direkte dialog med norske muslimer. Tidligere har han nektet å la seg intervjue av Al Jazeera og det ble skapt inntrykk av at han ikke en gang ville forsvare sine handlinger overfor dem som følte seg krenket. Det er fint at han har endret standpunkt. Jeg følte samtidig uro fordi mediebegivenheten der beklagelsen kom, hadde en minister til stede. Regjeringen burde ha stilt seg spørsmålet om den vil bli trodd neste gang den møter kritikk av norske medier i utlandet og bedyrer pressens uavhengighet. I denne sammenheng er det mindre interessant at den var invitert til pressekonferansen. Signaleffekten hadde unektelig vært bedre ved å tre i bakgrunnen for å vise for all verden at partene selv har ordnet opp uten innblanding fra statsmakten.

JEG HAR SELV STØTTET beslutningen i norske medier om å vise tilbakeholdenhet og unngå publisering av tegningene. I ettertid ser jeg likevel et paradoks og dilemma som bør diskuteres. Summen av redaksjonelle beslutninger er at alle norske medier av betydning har sluttet lojalt opp landets utenriksminister og nasjonens utenrikspolitikk. I dag trekker journalister og redaktører på smilebåndet av norsk presses unisone lojalitet overfor norsk utenrikspolitikk rett etter 1905. Norsk presse talte da med en stemme etter de ukentlige informasjonsmøtene hos utenriksministeren. Nå har vi ingen skriverestriksjoner, men bør vi likevel tenke over om vi på om vi står overfor kollektiv selvsensur? At frykt er inne i bildet vet vi. Kan det være slik at hver for seg har redaksjonene tatt en klok avgjørelse, men samlet sett ser det ikke helt bra ut med tanke på journalistikkens uavhengighet?