Dialog og journalistikk

Summen av redaksjonelle beslutninger er at alle norske medier av betydning har sluttet lojalt opp landets utenriksminister og nasjonens utenrikspolitikk. Bør vi nå tenke over om vi står overfor kollektiv selvsensur?

DET VAR MED LETTELSE og en viss uro jeg så Magazinets redaktør Vebjørn K. Selbekks beklagelse i Dagsrevyen og en tilsynelatende forsoning med leder for Islams Råd i Norge, Mohammed Hamdan. Lettelse fordi Selbekk tok ansvar for sine handlinger og beklaget i direkte dialog med norske muslimer. Tidligere har han nektet å la seg intervjue av Al Jazeera og det ble skapt inntrykk av at han ikke en gang ville forsvare sine handlinger overfor dem som følte seg krenket. Det er fint at han har endret standpunkt. Jeg følte samtidig uro fordi mediebegivenheten der beklagelsen kom, hadde en minister til stede. Regjeringen burde ha stilt seg spørsmålet om den vil bli trodd neste gang den møter kritikk av norske medier i utlandet og bedyrer pressens uavhengighet. I denne sammenheng er det mindre interessant at den var invitert til pressekonferansen. Signaleffekten hadde unektelig vært bedre ved å tre i bakgrunnen for å vise for all verden at partene selv har ordnet opp uten innblanding fra statsmakten.

JEG HAR SELV STØTTET beslutningen i norske medier om å vise tilbakeholdenhet og unngå publisering av tegningene. I ettertid ser jeg likevel et paradoks og dilemma som bør diskuteres. Summen av redaksjonelle beslutninger er at alle norske medier av betydning har sluttet lojalt opp landets utenriksminister og nasjonens utenrikspolitikk. I dag trekker journalister og redaktører på smilebåndet av norsk presses unisone lojalitet overfor norsk utenrikspolitikk rett etter 1905. Norsk presse talte da med en stemme etter de ukentlige informasjonsmøtene hos utenriksministeren. Nå har vi ingen skriverestriksjoner, men bør vi likevel tenke over om vi på om vi står overfor kollektiv selvsensur? At frykt er inne i bildet vet vi. Kan det være slik at hver for seg har redaksjonene tatt en klok avgjørelse, men samlet sett ser det ikke helt bra ut med tanke på journalistikkens uavhengighet?

JEG DELER BEKYMRINGEN til dem som advarer mot selvsensur i kjølvannet av striden rundt tegningene. En dialog må ha en del grunnleggende forutsetninger for å bli vellykket. Dialogen må være ærlig og åpen, bygge på sann og ekte kommunikasjon og ikke minst være selvkritisk i motsetning til hovmodig. Den må også være realistisk ved at reelle farer og problemer ikke feies under teppet, og ved at ansvaret plasseres der det hører hjemme. Det må ikke stikkes under en stol at anslagene 11.9 var begrunnet i islam. Det blir likevel farlig hvis det skapes inntrykk av at alle muslimer har ansvaret for terroren. Eller at alle muslimer er i stand til begå en lignende udåd. Det er trist å høre om muslimske drosjesjåfører som i disse dager melder om færre kunder fordi noen tusen militante muslimer går amok og angriper våre ambassader og kommer med voldelige trusler. Er vi her vitne til kollektive fordommer? Norske medier har etter min oppfatning sørget for å gi muslimske stemmer god plass i denne situasjonen. Men vi må unngå å stille vanlige muslimer til ansvar for andres ekstreme handlinger og holdninger. Når muslimer flest i Norge sier de føler seg kollektivt stilt til ansvar må dette tas alvorlig, også av mediene. Først når norske muslimer reelt blir behandlet som individer som oss andre kan det bli en reell dialog. Selvsensuren må ikke bidra til at kritikk av religioner og religiøse uttrykk ikke lenger skal være legitimt. Vi ikke-troende må være i vår fulle rett til å kritisere både kristendommen og islam selv om det fører til sårede følelser. Vi må samtidig vise respekt for andres tro og ikke provosere unødig. Muslimer krever respekt for sin tro, og vi må forvente at de også respekterer andre troende og ikke-troende.

SÅ VAR DET ÆRLIGHETGEN. Det er bekymringsfullt at noen muslimske ledere foran kamera snakker om forsoning og dialog mens de på sine hjemmesider gir andre signaler. Det er bekymringsfullt at danske muslimske ledere tyr til usant bevismateriale og dermed skjerper motsetningene. Det ser ut til at noen ytterliggående muslimer ønsker konfrontasjon fordi deres egen religionskrig er overordnet alt. Vi må samtidig se selvkritisk på vårt eget ansvar for den grunnleggende skepsis som åpenbart finnes blant de aller fleste muslimer mot Vesten. Det dreier det seg om vår dobbeltmoral og hang til å tale med to tunger. Vi predikerer toleranse og ytringsfrihet, men vil ikke ta inn over oss hva generasjoner av kolonial plyndring og undertrykkelse bidrar til av mistenksomhet.

VI ER IKKE KONSEKVENTE i vårt forsvar for menneskerettigheter og ytringsfrihet. Jeg tenker blant annet på eksempelet Mordechai Vanunu. Han er en mann som har brukt sin ytringsfrihet og via mediene varslet om eksistensen av israelske atomvåpen. For dette har han måttet betale en svært høy pris. Han ble kidnappet av Mossad utenfor Israels grenser og dømt til 18 års fengsel, av disse 12 år i isolasjon og umennesklige soningsforhold. Han er en erklært forræder og fiende av den israelske staten fordi han har beveget seg inn på et område der ytringsfriheten ifølge Israel ikke gjelder. Utenfor Israels grenser er han en varsler som har bidratt til å kaste lys over tabuet at de eneste atomvåpen i Midtøsten finnes i Israel. Dette ser folk i Midtøsten og skjønner hva det innebærer. I den grad Iran har planer å skaffe seg atomvåpen, er det først og fremst et ledd i et regionalt våpenkappløp som Israel har startet. At Irans president også fremstår som en Holocoust-fornekter er en del av dette vanskelige komplekse bildet.

VI KAN GÅ VIDERE og vurdere hva det betyr for respekten for menneskerettighetene at Israel år ut og år inn kan ignorere FN-resolusjoner og vedtak i Sikkerhetsrådet og nekter å gå inn i en reell dialog med okkupasjonens ofre. Tvert i mot bygges kontinuerlig nye ulovlige bosettinger og en mur som viser for all verden at dette er en politikk for evigheten. Folk flest i denne regionen ser at dette kan fortsette fordi verdens eneste supermakt og vår nærmeste allierte ikke vil det annerledes. Dette ser folk i hele verden og de tror ikke på oss når vi snakker om universelle verdier og ytringsfrihet. Når Kristin Halvorsen får plassert tittelen «nazihets» under bilde av seg på forsiden av Norges største avis fordi hennes parti foreslo konkrete mottiltak mot okkupanten, blir det også lagt merke til. I ettertid kan toneangivende norske medier spørre seg om det var SV-lederens rett til alternative ytringer som preget mediedekningen av den begivenheten. Det var også påfallende at vår utenriksminister drev brannslokning rundt de diplomatiske problemene i denne saken på en måte som sådde tvil om vår soleklare rett til å kritisere Israels brudd på menneskerettighetene. Vanunu har sonet sin fengselsdom, men har fått en tilleggsstraff i form av reiseforbud og begrenset rett til å snakke med journalister. Kristiansand har tilbudt ham friby-plass som forfulgt forfatter. Regjeringen kan nå vise at den tar ytringsfriheten på alvor ved å la ham komme til Norge. Det vil også bli lagt merke til.