Dialogen som arbeidsredskap

Da jeg fikk forespørsel om å være med i verdikommisjonen, tok jeg betenkningstid. Er ikke dette simpelthen for viktige spørsmål til å overlates en komité? Vil det hele kunne ende i en høystemt hyllest til Kardemommeloven - og så kan vi fortsette som før?

To presiseringer i statsministerens redegjørelse til Stortinget den 16. desember ble til slutt avgjørende for at jeg svarte ja:

1. «Prosessen vil bli minst like viktig som sluttrapporten.» Det betyr at jeg ikke har sagt ja til å være med i en gruppe av mestertenkere, som i opphøyet isolasjon etter tre år skal stige ned og fortelle det norske folk hva som er rett og galt. Jeg har sagt ja til å bidra til en prosess , som forhåpentligvis vil engasjere mange mennesker rundt omkring i hele landet. Jeg har faktisk tro på at dette initiativet, på samme måten som Jaglands samråd, kan være med på å vitalisere folkestyret og utvide rommet for deltakelse. Jeg ser ikke andre alternativer som er mer aktuelle.

I Danmark har det siden 1988 foregått et lite påaktet arbeid med etiske regnskap og etiske læreprosesser. I 1997 avla mer enn 100 danske bedrifter sine etiske regnskap - ved siden av de økonomiske. Centralsygehuset i Næstved var en av de bedriftene som deltok i dette arbeidet. Pasienter, pårørende, ansatte og samarbeidspartnere formulerte de grunnleggende verdier som sykehuset skulle arbeide for å oppnå. Det var verdier som faglig kvalitet, respekt, toleranse, åpenhet, trygghet, etc. Gjennom spørreskjemaer og intervjuer fikk man så svar på i hvilken grad sykehuset i praksis greide å virkeliggjøre disse verdiene. Spriket mellom idealer og virkelighet ble så i neste omgang utgangspunktet for forbedringer og nytenkning. Dette er ett eksempel på en kontinuerlig læreprosess, der man forsøker å utvikle et språk for å beskrive hva verdier og etisk ansvar betyr i praksis.

I den forestående prosessen bør dialogen bli det viktigste arbeidsredskap. Hensikten med dialogen er ikke å tvinge eller lokke andre til å forandre seg. Det er propagandaens kjennetegn. Vi deltar i dialogen for selv å lære, vokse og endres. Gjennom dialogen søker vi ikke enighet, men forståelse. Jeg har gjennom mange år deltatt i dialogprosjekter med representanter for de store religioner og livssyn i Norge - og med studenter fra de tidligere krigførende parter i Jugoslavia. Igjen og igjen har jeg opplevd at når mennesker setter seg ned og snakker sammen, skjer det noe. De fremmede blir mindre fremmed. Jeg har sett at fiendskap, frykt og skepsis er blitt erstattet av vennskap. For i dialogen ligger alltid overskridelsens muligheter.

Hvordan kan vi bruke moderne informasjonsteknologi til å engasjere og aktivisere? Hvordan skape nye møteplasser for mennesker fra ulike miljøer? Hvordan bruke kunstneriske uttrykk for å se virkeligheten «slik den virkelig er, og ikke slik vi ut fra sløv vanetenkning tror den er» (Matisse). Hvordan skape strategier for å snu den utviklingen som går i gal retning?

2. I sin redegjørelse til Stortinget sa statsministeren at vi i dette arbeidet skal se vårt samfunn «frå ståstedet til de fattige i sør og fra de kommende generasjoner». Økologi og økonomi blir derfor ufrakommelige tema i en «samfunnsetisk mobilisering for miljøet og fellesskapet».

Den amerikanske økonomen Herman Daly utga i fjor ei bok med tittelen E tter veksten . Daly var i en rekke år ansatt i Verdensbanken, der han utgjorde en intern miljøopposisjon. I dag er han tilknyttet universitetet i Maryland. Daly argumenterer for at det finnes grenser for den kvantitative økonomiske vekst, fordi det økonomiske system er en del av økosystemet. Økologien setter grenser for økonomien. I dag er vi i ferd med å overskride disse grensene. Vi trenger et grønt nasjonalregnskap, sier Daly, der arbeid og inntekter beskattes mildere, men ressursforbruket hardere. I sitt oppgjør med frihandelsideologien argumenterer han ut fra både et økologisk, økonomisk og fordelingsmessig synspunkt. Han ser på frihandel og globalisering som en av de største trusler mot sivilisasjonen. Det maktvakuum som følger i kjølvannet av de svekkete nasjonalstater, fylles opp av transnasjonale selskaper. I fravær av en verdensregjering behøver ikke disse å la seg begrense av samfunnsmessige interesser. Globalismen er individualismen i stort format, sier Daly i denne boka, der han formulerer en miljø-makroøkonomi som også bør interessere norske sosialøkonomer.

I Worldwatch-instituttets rapport Jordens tilstand 1998, skriver lederen Lester Brown: «Trass i økonomenes uhemmede optimisme når det gjelder å vurdere våre økonomiske fremtidsutsikter, antyder denne analysen at å fortsette som vanlig er noe vi ikke kan bedrive stort lenger.» (s. 40)

I dette perspektivet blir spørsmålet om rettferdighet ufrakommelig. Det er umulig å tenke seg at vi skal kunne fortsette å forskanse oss på en liten velstandsøy i et hav av fattigdom. Vi må være villige til å ta inn over oss - og ta konsekvensene av - at kloden simpelthen ikke vil tåle at indere, kinesere og afrikanere skal kunne få en levestandard som er i nærheten av vår. Hvis alle skulle ha et ressursforbruk som den gjennomsnittlige amerikaner, ville kloden kunne bære bare ca. 20% av jordas befolkning. Immanuel Kants utfordring til oss er: Vil vi at vårt forbruk skal kunne gjelde som allmenn lov for alle mennesker? Eller ser vi på oss selv som unntaksmennesker - hevet over de vilkår andre er underlagt?

Global rettferdighet må knyttes til en annen fordelingspolitikk også i Norge. For meg står det klart at økende inntektsforskjeller i vårt land umuliggjør både en reduksjon av vårt eget forbruk og en praktisk solidaritet med «de fattige i sør og de kommende generasjoner».

Jeg tror ett av de viktigste og vanskeligste tema i den samfunnsetiske mobilisering vi står foran blir hvordan vi kan binde vår egen griskhet. Min griskhet. «Allmenningens tragedie» er det blitt kalt, når hver enkelt ut fra snevre og kortsiktige økonomiske hensyn handler på en måte som ødelegger livsgrunnlaget både for oss selv og våre etterkommere. Veksten i våre behov vokser i takt med reklamens stadig mer utspekulerte metoder. Men det betyr også at våre frustrasjoner øker i takt med det vi ikke kan få. Dess mer fornyelse vi får, dess mer blir gammeldags. Det oppstår en kravsinflasjon som ikke settes i forhold til noen helhet eller overordnete verdier.

Moralfilosofen og økonomen Adam Smith (1720- 93) var oppmerksom på de moralske problemer markedet skapte. Han innså at en enøyd forfølgelse av egen vinning, ville kunne korrumpere menneskene. Motkreftene fant han i det sivile samfunn. Skoler, menigheter, organisasjoner etc. skulle understøtte familiens moralske oppdragelse. Og markedet måtte integreres i det sivile samfunn.

Spørsmålet er om Adam Smiths svar er gyldige også i dag? Eller om vi må tenke helt annerledes om forholdet mellom markedet og det sivile samfunn? Hva skal konstituere fellesskapsfølelsen i et samfunn som mer og mer vektlegger egeninteressen? Finnes det sektorer i samfunnet som må skjermes mot den markedsliberale ideologi? Slike spørsmål tvinger oss i neste omgang til en gjennomtenkning av hvilket menneskebilde vi har som styringsreferanse.

I vår visjon om det gode liv bør vi erkjenne nødvendigheten av grenser. Det betyr ikke at jeg drømmer om å vende tilbake til «de gode, gamle dager», som antakelig for de fleste ikke var særlig gode. Men jeg tror vi må gjenkalle noen felles erfaringer som mennesker gjennom århundrene har gjort: om grenseløshetens farer, griskhetens umettelighet - og nøysomhetens gleder.

Velferdsstaten var et forsøk på å løse de problemer som oppsto da de gamle nærhetssamfunn gikk i oppløsning. Loven skulle erstatte dyden. Den skulle forhindre at de sosialt svakeste gruppene gikk til grunne, fordi de sterke tok alt. Jeg tror vi trenger både loven og dyden. Dyden for å minne om det personlige ansvar, loven for å sørge for at vi som fellesskap handler moralsk også når det er i strid med våre snevre egeninteresser.

Forholdet mellom loven og dyden kan aldri isoleres fra de økonomiske og sosiale strukturene. Deltakelse og ansvar speiles i begrepene makt og avmakt. Anatole France sa en gang: «Loven er lik for alle. Det er forbudt både for fattige og rike å tigge under broene i Paris.»

Mulighet

for over-

skridelse

i dialogen

Må vi

tenke

helt

annerledes?

verdikommisjonen

Stipendiat ved Nansen-skolen, Inge Eidsvåg, gir

i denne kronikken en begrunnelse for hvorfor han har sagt ja til å være med i verdikommisjonen. Både poenget med at prosessen

i seg selv vil være viktig og at ståstedet ikke minst skal være de fattige i sør og kommende generasjoner, gjorde at han valgte å delta i arbeidet.