Dialoger med driv

«Om det oppstår et dynamisk forhold mellom museet i Trondheim og byens ordfører, og to gallerier, og tre kunstnere, kan varslet plutselig slå til og det oppstår et {lsquo}stormsentrum' over natta.»

  • «Meteorologen» bak denne meldingen om muligheten for kunstnerisk «kuling» i det nordenfjelske er den belgiske museumsmannen Jan Hoet, og hypotesen har sitt utspring i en samtale med Stian Grøgaard i boka «Det vage objektet» fra Pax Forlag.
Hoet - som var Documenta-sjef i 1992 - kommer selv fra den relative periferi i Gent, hvor brødrene Hubert og Jan van Eycks berømte 1400-tallsalter har samme kulturelle status som Nidarosdomen for trønderne. Dynamikken han forestiller seg for steder som Gent og Trondheim i dag, «avhenger dessverre i altfor stor grad av politikerne».

  • Derimot innvirker de sistnevnte lite på den kunstneriske samtalen, som i Grøgaards 12 dialoger fra «Det vage objektet» viser seg å være høyst vital også på våre kanter.
Teorilæreren fra Statens kunstakademi er ikke bare hjemmekjent på sine samtalepartneres område, enten det dreier seg om framstående samtidskunstnere eller sentrale navn fra den aktuelle forskningsarenaen. Han får dem også til å framlegge og begrunne sine synspunkter med et engasjement og en polemisk snert som gir temperatur til samtaler på et så spesialisert nivå.

  • Det gjelder ikke minst intervjuene med trioen Joseph Kosuth, Mel Bochner og Lawrence Weiner, som alle var forbundet med 60-tallets konseptkunst i USA.
De agerer minst av alt som noen samkjørt troika 30 år etter, og vitner om at den dematerialiserte, idébaserte eller konseptuelle kunsten ikke står for noe entydig og statisk. Intervjuene med de tre er i så måte illustrerende, der de skifter fra Kosuths dogmatiske, Bochners mer pragmatiske og Weiners nesten romantiske posisjon.

  • Konseptkunsten ble ofte sett som en strategi rettet mot maleriets markedsdominerende og trad isjonstunge posisjon,
men i dialogene med billedkunstnerne Helmut Federle og Jessica Stockholder får Grøgaard fram at det ikke dreier seg om enkle motsetninger. Førstnevnte argumenterer til og med for harmoniseringen av det konseptuelle og skjønnheten i maleriets materiale.

  • Et par av samtalene sprenger seg også med nødvendighet ut over det euroamerikanske kunstlandskapets rammer,
selv om man gjerne skulle sett at kuratoren Clementine Deliss hadde fått mer rom til å dele sine innsikter om det komplekse afrikanske kontinentet.