Diana King

Dansbar, men upersonlig reggaepop.

Diana King fra Kingston slo igjennom som 24-åring med låten «Shy Guy» for sju år siden. Et par år seinere gjorde hun suksess med Burt Bacharach-slageren «I Say A Little Prayer». Den gangen ble hun kalt «soulpopens nye dronning», selv om flere kritikere ymtet frampå om at soundet var unødvendig glatt, og at hun i større grad burde ta i bruk sine jamaicanske røtter. King har valgt stikk motsatt. I dag minner hun atskillig mer om rølperen Shaggy enn om sitt store idol Bob Marley. Åpningssporet «Summer Breezin'» er en sommersingel om stringtruser, champagne og kyllingvinger. Resten av albumet fortsetter i det samme lett-lette sporet. Diana King har avgjort en god stemme, noe som kommer best fram i r&b/soul-låter som «Down Lo», en fin duett med Papa Dee. Men som hos nevnte Shaggy: vokalt effektmakeri blir trøttende gjennom et helt album når låtmaterialet ikke holder mål. Og i dette tilfellet virker det tilpasset og upersonlig. Det blir faktisk trist når hun i låta «Wallflower» synger «don't you think I'm sexy, sexy, sexy», liksom for å minne oss om sin egen storhit.